Der var engang en konge, som hadde tolv sønner. Da disse ble store, sa han til dem at de skulle dra ut i verden og finne seg en kone, men hun skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på en dag, ellers ville han ikke ha henne til svigerdatter. Hver av dem ga han en hest og en ny rustning, og de dro da ut i verden for å lete etter en kone, men da de var kommet et stykke på veien, sa de at de ikke ville ha med seg Askeladden, for han dugde ikke til noen ting. - Ja, Askeladden måtte da bli igjen, han, og han visste ikke hva han skulle gjøre eller hvordan han skulle vende seg; så ble han så sørgmodig at han steg av hesten og satte seg ned i gresset til å gråte. Men da han hadde sittet en liten stund, begynte en av tuene i gresset å røre seg, og frem av den kom der en liten hvit ting, og da den kom nærmere, så Askeladden at det var en nydelig liten pike, men så bitte bitte liten. Denne gikk nå hen og spurte ham om han ikke ville komme ned og besøke dukken i gresset. Jo det ville han, og det gjorde han også.

Da han var kommet derned, satt dukken i gresset på en stol; hun var nå så deilig og så pyntet, og så spurte hun Askeladden, hvor han skulle hen og hva ærend han reiste i.

Han fortalte da at der var tolv brødre av dem, og at kongen hadde gitt dem hest og rustning og sagt at de skulle reise ut i verden og finne seg en kone, som skulle kunne spinne og veve og sy en skjorte på en dag; men hvis du vil gå inn på det og bli kona min, så vil jeg ikke reise lenger, sa Askeladden til dukken i gresset. Jo, det ville hun gjerne, og hun skyndte seg med å få spunnet og vevd og sydd skjorten, men den ble så bitte bitte liten, ikke lenger enn som så -

Denne reiste Askeladden hjem med, men da han kom frem med den, var han unnselig, fordi den var så liten; likevel sa kongen at han skulle få henne og så dro Askeladden glad og fornøyd tilbake for å hente den lille kjæresten sin. Da han kom til dukken i gresset, ville han ta henne opp på hesten til seg, men nei, det ville hun ikke; hun sa, hun ville sitte og kjøre i en sølvskje, og at hun hadde to små hvite hester, som skulle trekke henne. Så reiste de da av sted, han på hesten og hun i sølvskjeen og begge hestene, som trakk henne, var to små hvite mus; men Askeladden holdt seg alltid på den andre siden av veien, for han var så redd at han skulle komme til å ri inn på henne, da hun var så bitte liten. Da de var kommet et stykke på veien, kom de til et stort vann; der ble hesten til Askeladden sky, skvatt over på den andre siden av veien og veltet skjeen, så at dukken i gresset falt ned i vannet. Askeladden ble nå så bedrøvet, fordi han slett ikke visste hvorledes han skulle få henne opp igjen; men om litt kom der en havmann opp med henne, og nå var hun blitt like så stor som et annet voksent menneske og mye vakrere enn hun var før. Så satte han henne foran seg på hesten og red hjem.

Da Askeladden kom der, var også alle brødrene hans kommet med hver sin kjæreste, men disse var så stygge og fæle og så slemme at de hadde slåss med kjærestene sine på veien; på hodet hadde de noen hatter, som var overklint med tjære og sot og så hadde det rent av hattene nedover ansiktet på dem, så at de var blitt enda mye styggere og fælere. Da brødrene fikk se kjæresten til Askeladden, ble de alle sammen misunnelige på ham; men kongen ble så glad i dem begge at han jaget alle de andre bort, og så holdt Askeladden bryllup med dukken i gresset, og siden levde de vel og fornøyde i lang, lang tid, og er de ikke døde, så lever de ennå.