Der var engang en mann oppe i Finnmark, som hadde fanget en stor isbjørn; den skulle han gå til kongen av Danmark med. Så traff det seg således at han kom til Dovrefjell om julekvelden, og der gikk han inn i en stue, hvor der bodde en mann, som het Halvor. Her ba han, om han kunne få låne hus til seg og isbjørnen sin.

Gud hjelpe oss så sant, sa mannen i stuen, vi kan nok ikke låne hus til noen nå, for hver eneste julekveld kommer der så fullt av troll her at vi må flytte ut og ikke har hus over hodet selv engang.

Å, du kan nok låne meg hus for det, sa mannen, bjørnen min kan ligge under ovnen her, og jeg kan vel få ligge inne i koven.

Ja, så lenge ba han da at han fikk lov. Så flyttet folkene i huset ut, og da var der laget til for trollene med oppdekkede bord, både med risengrynsgrøt og lutefisk og pølse på, og ellers alt det som godt var, likesom til et annet gildt gjestebud.

Rett som det var så kom trollene, noen var store og noen var små, noen var langrumpete og noen var rumpeløse og noen hadde lange, lange neser, og de spiste og de drakk og smakte på allting. Men så fikk en av trollungene se isbjørnen, som lå under ovnen, og så tok han et stykke pølse og satte på en gaffel, gikk hen og stakk det bort i nesen på isbjørnen. Katt, vil du ha kurv? skrek han. Så for isbjørnen opp og brummet og jaget dem ut alle sammen både store og små.

Året etter var Halvor i skogen julaftens ettermiddag og skulle hugge ved til helgen, for han ventet trollene igjen. Aller best han hogg, hørte han det ropte borte i skogen: Halvor! Halvor! Ja, sa Halvor. Har du den store katten din ennå, du? Ja, hun ligger hjemme under ovnen, sa Halvor, og nå har hun fått syv unger, som er mye større og sintere enn hun selv. - Så kommer vi aldri til deg mer da, ropte trollet borte i skogen; og siden den tid har trollene heller ikke spist julegrøt hos Halvor på Dovre.