Der var engang en gammel kone, som hadde en sønn, og da hun var svært ussel og skrøpelig, så skulle gutten, sønnen hennes, gå på stabburet for henne etter mel til middagsmaten. Men da han kom ut på stabburstrappen, så kom Nordavinden fykende, tok melet fra ham og for hen gjennom luften med det; gutten gikk på nytt inn på stabburet etter mer, men da han kom ut på trappen, kom Nordavinden igjen fykende og tok melet fra ham, og således gikk det også den tredje gangen. Herover ble gutten svært vred og da han syntes at det var urimelig at Nordavinden skulle fare således frem, så tenkte han, han fikk lete ham opp og kreve melet tilbake.

Han la da av sted, men veien var lang, og han gikk og han gikk, og så kom han endelig til Nordavinden. God dag, sa gutten, og takk for sist. God dag, - svarte Nordavinden - han var så grov i målet - og selv takk for sist. Hva vil du? sa han videre. Å, svarte gutten, jeg ville nok be deg, om du vil være så god å la meg få igjen det melet, du tok fra meg på stabburstrappen, for lite har vi, og når du skal fare således og ta det grannet, vi har, så blir det ikke annet enn å sulte i hjel. Jeg har ikke noe mel, sa Nordavinden, men siden du er så nødig, skal du få en duk, som skaffer deg alt, hva du kan ønske, når du bare sier: Duk, bre deg ut og dekk opp med alle slags kostelige retter!

Hermed var gutten vel fornøyd. Men da veien var så lang at han ikke kunne nå hjem om dagen, gikk han inn til en gjestgiver på veien, og da de, som før var der, skulle til å spise til aftens, la han duken på et bord, som sto i kroken, og sa: Duk, bre deg ut og dekk opp med alle slags kostelige retter. Knapt hadde han sagt det, før duken gjorde det, og alle syntes, det var en herlig ting, men særlig gjestgiverkonen. Da det derfor led ut på natten, så alle sov, tok hun guttens duk og la en annen i stedet, som var akkurat likedan, som den, han hadde fått av Nordavinden, men som ikke kunne dekke opp med tørt brød engang.

Da gutten våknet, tok han sin duk og gikk av sted med, og den dagen kom han hjem til moren: Nå, sa han, har jeg vært hos Nordavinden - det var en skikkelig mann, for han ga meg denne duken, og når jeg bare sier til den: - Duk, bre deg ut og dekk opp med alle slags kostelige retter, så får jeg all den maten, jeg kan ønske meg. Ja, det vet jeg visst, sa moren, men jeg tror det ikke, før jeg ser det. Gutten skyndte seg, satte frem et bord, la duken på det og sa: Duk, bre deg ut og dekk opp med alle slags kostelige retter; men duken dekket ikke engang opp med en bit brød.

Der blir ikke annet råd for, enn at jeg får gå til Nordavinden igjen da, sa gutten og la av sted. Ut på ettermiddagen kom han dit, hvor Nordavinden bodde. God kveld, sa gutten. God kveld, sa Nordavinden. Jeg vil nok ha rett for melet, du tok fra meg, sa gutten, for den duken, jeg fikk, dugde ikke noe. Jeg har ikke noe mel, sa Nordavinden, men der har du en bukk, som gjør bare gulldukater, når du bare sier: Min bukk! Gjør penger. Den syntes gutten godt om; men da det var så langt hjem at han ikke kunne rekke dit den dagen, så tok han igjen nattekvarter hos gjestgiveren. Før han forlangte noe, prøvde han bukken, for å se om det også var sant, hva Nordavinden hadde sagt, og det forholdt seg ganske riktig; men da gjestgiveren så dette, syntes han, det var en praktfull bukk, og da gutten vel var falt i søvn, så satte han en annen i stedet, som nok ikke gjorde gulldukater.

Morgenen etter gikk gutten av sted, og da han kom hjem til sin mor, sa han: Nordavinden er en snill mann allikevel; nå ga han meg en bukk, som kan gjøre gulldukater, bare jeg sier: Min bukk, gjør penger! Det vet jeg visst, sa moren, det er ikke annet enn snakk, og jeg tror det ikke, før jeg ser det. Min bukk, gjør penger! sa gutten; men det ble ikke penger, det bukken gjorde. Han gikk da igjen til Nordavinden og sa at bukken ikke dugde noe, og at han ville ha rett for melet. Ja, nå har jeg ikke noe annet å gi deg, sa Nordavinden, enn den gamle kjeppen, som står borte i kroken, men den er slik at når du sier: Min kjepp, slå på! Så slår den, like til du sier: Min kjepp, stille! - Da veien hjem igjen var lang, så gikk gutten også den kvelden inn til gjestgiveren; men da han halvveis kunne forstå, hvorledes det var gått med duken og bukken, så la han seg straks til å snorke på benken, og lot som han sov. Gjestgiveren, som nok kunne skjønne at kjeppen dugde til noe, lette opp en, der lignet den, og ville sette den i stedet, da han trodde at gutten sov; men i det samme gjestgiveren skulle ta den, ropte gutten: Min kjepp, slå på! Kjeppen til å banke gjestgiveren, så at han hoppet både over bord og benker og ropte og skrek: Å herregud! Å herregud! La kjeppen være rolig, ellers slår den meg i hjel; du skal få igjen både duken og bukken. Da gutten syntes, gjestgiveren hadde fått nok, sa han: Min kjepp, stille! tok duken og puttet i lommen og kjeppen i hånden, bandt en snor om hornene på bukken, og gikk hjem med alt. Det var god rett for melet!