Der var engang en Kone, som hadde en døv Mann, og det var en god Dot; men derfor holdt han også mere av Gutten i den andre Stuen, som de kaldte Poul Andrestuen. At disse to hadde Noe mellom seg, det mærkede godt Tjenestegutten hos den døve Mannen, og engang sa han til Kjærringen: Tør I vædde ti Daler, Moer, at jeg skal få Jer til at åbenbare Jer egen Skam?
Ja det tør jeg nok, sa hun, og så væddede de ti Daler.
Så var det en Dag, Gutten og den døve Mann stode på Loven og tærskede, at Gutten mærkede, Poul Andrestuen kom til Kjærringen. Han sa ingen Ting, men en god Stund før Dagvardtid, vendte han seg om mod Lovedøren og skreg i med Eet: Jada!
Nå, skal vi alt ind nå da? sa Mannen, som ikke hadde mærket Noe. Ja vi skal vel det, siden Moer råber svarede Gutten.
Da de kom i Svalen begyndte Gutten at hoste og harke forat Konen kunne få gjemt Poul Andrestuen. Da de så kom ind, stod der et Fad Rømmegrød på Bordet. Nei nei da Moer sa Mannen, skal vi ha Rømmegrød i Dag? Å ja, I skal det, sa Kjærringen suur og vild var hun. Da de vel hadde ædt og var gått ut igjen, sa hun til Poul: Det er Fanden til Tryne denne Gutten; dette var nå hans Skyld; men nå fåer du see at komme av sted, så skal jeg komme ned til deg i Engen med Mellemmiddag. Det stod Gutten i Svalen og hørte på.
Faer, sa han, nå mener jeg det er bedst, vi gå ned i Dalen og gjøre istand det Skigårdstykket, som er blæst ned, for Svinene deres i den andre Stuen gå og rode op Engen vor. Ja vi fåer vel det, sa Mannen, for han gjorde Alt hva de sa til ham.
Ved Mellemmiddagstid kom Kjærringen skjæktende ned i Engen med Noe under Forklædet. Nei, nei Moer, nå troer jeg ikke du er deg selv længer, sa Mannen, skal vi nå ha Mellemmiddag også? Å ja, I fåer vel det; sa hun; meget vildere var hun endda. Og de levede vel, og spiste både Levse og Smør og fikk Brændeviin til.
Jeg går bort til Poul Andrestuen med Lidt også, jeg Moer, sa Gutten for han har nok ikke fått nogen Mellemmiddag. Ja gjør det! sa Konen; da ble hun blid igjen med Eet.
På veien plukkede Gutten Lefsen op av slap en Smule nå og da eftersom han gikk. Til Poul Andrestuen sa han: Du fåer nok tage deg iagt du, for Kallen vor har mærket, at du kommer vel ofte over til Kjærringen; det synes han ikke noe videre om, og nå har han bandet på, han skal hugge øxen i deg, såsnart han fåer see deg.
Poul ble meget ræd og forknyt, og Gutten gikk tilbage igjen til Mannen. - Der er noe ufærdigt på Ploven til Poul, sa han, og så bad han, at I ville tage med Jer øxen og komme bort og stelle lidt på den.
Ja Mannen gikk og tok med øxen, men Poul Andrestuen fikk ikke øine på ham, førend han tok til- beens det bedste han kunne. Mannen dreiede og vendte på Ploven og så på den på alle Kanter, og da han ikke kunne see noe Ufærdigt på den, så gikk han tilbage igjen, men på Veien plukkede han op de Levsesmuler, Gutten hadde sluppet ned. Kjærringen stod en Stund og så på dette o undrede seg over hva det var Mannen sankede op.
Å, han Faer plukker nok op Steen, sa Gutten, for han har mærket, at denne Poulen Andrestuen, render så ofte over hos os, og det synes Kallen ikke noe videre om, og nå har han bandet på at han vil stene Moer ihjel. - Kjærringen av sted det forteste hun kunne. Hva er det Moer sætter så av sted etter? spurgte Mannen, da han kom frem. - Å, der er nok Varme løs hjemme, sa Gutten. Mannen etter, og Kjærringen føre, og skreg: Å, slå ikke ihjel meg, slå ikke ihjel meg, så skal jeg aldrig lade Poul Andrestuen komme til meg da! Nå er de ti Dalerne mine! råbte Gutten.
Ja det tør jeg nok, sa hun, og så væddede de ti Daler.
Så var det en Dag, Gutten og den døve Mann stode på Loven og tærskede, at Gutten mærkede, Poul Andrestuen kom til Kjærringen. Han sa ingen Ting, men en god Stund før Dagvardtid, vendte han seg om mod Lovedøren og skreg i med Eet: Jada!
Nå, skal vi alt ind nå da? sa Mannen, som ikke hadde mærket Noe. Ja vi skal vel det, siden Moer råber svarede Gutten.
Da de kom i Svalen begyndte Gutten at hoste og harke forat Konen kunne få gjemt Poul Andrestuen. Da de så kom ind, stod der et Fad Rømmegrød på Bordet. Nei nei da Moer sa Mannen, skal vi ha Rømmegrød i Dag? Å ja, I skal det, sa Kjærringen suur og vild var hun. Da de vel hadde ædt og var gått ut igjen, sa hun til Poul: Det er Fanden til Tryne denne Gutten; dette var nå hans Skyld; men nå fåer du see at komme av sted, så skal jeg komme ned til deg i Engen med Mellemmiddag. Det stod Gutten i Svalen og hørte på.
Faer, sa han, nå mener jeg det er bedst, vi gå ned i Dalen og gjøre istand det Skigårdstykket, som er blæst ned, for Svinene deres i den andre Stuen gå og rode op Engen vor. Ja vi fåer vel det, sa Mannen, for han gjorde Alt hva de sa til ham.
Ved Mellemmiddagstid kom Kjærringen skjæktende ned i Engen med Noe under Forklædet. Nei, nei Moer, nå troer jeg ikke du er deg selv længer, sa Mannen, skal vi nå ha Mellemmiddag også? Å ja, I fåer vel det; sa hun; meget vildere var hun endda. Og de levede vel, og spiste både Levse og Smør og fikk Brændeviin til.
Jeg går bort til Poul Andrestuen med Lidt også, jeg Moer, sa Gutten for han har nok ikke fått nogen Mellemmiddag. Ja gjør det! sa Konen; da ble hun blid igjen med Eet.
På veien plukkede Gutten Lefsen op av slap en Smule nå og da eftersom han gikk. Til Poul Andrestuen sa han: Du fåer nok tage deg iagt du, for Kallen vor har mærket, at du kommer vel ofte over til Kjærringen; det synes han ikke noe videre om, og nå har han bandet på, han skal hugge øxen i deg, såsnart han fåer see deg.
Poul ble meget ræd og forknyt, og Gutten gikk tilbage igjen til Mannen. - Der er noe ufærdigt på Ploven til Poul, sa han, og så bad han, at I ville tage med Jer øxen og komme bort og stelle lidt på den.
Ja Mannen gikk og tok med øxen, men Poul Andrestuen fikk ikke øine på ham, førend han tok til- beens det bedste han kunne. Mannen dreiede og vendte på Ploven og så på den på alle Kanter, og da han ikke kunne see noe Ufærdigt på den, så gikk han tilbage igjen, men på Veien plukkede han op de Levsesmuler, Gutten hadde sluppet ned. Kjærringen stod en Stund og så på dette o undrede seg over hva det var Mannen sankede op.
Å, han Faer plukker nok op Steen, sa Gutten, for han har mærket, at denne Poulen Andrestuen, render så ofte over hos os, og det synes Kallen ikke noe videre om, og nå har han bandet på at han vil stene Moer ihjel. - Kjærringen av sted det forteste hun kunne. Hva er det Moer sætter så av sted etter? spurgte Mannen, da han kom frem. - Å, der er nok Varme løs hjemme, sa Gutten. Mannen etter, og Kjærringen føre, og skreg: Å, slå ikke ihjel meg, slå ikke ihjel meg, så skal jeg aldrig lade Poul Andrestuen komme til meg da! Nå er de ti Dalerne mine! råbte Gutten.