Der var engang en kone, som hadde en døv mann, og det var en god dott; men derfor holdt hun også mer av gutten i den andre stuen, som de kalte Paul Andrestuen. At disse to hadde noe mellom seg, det merket godt tjenestegutten hos den døve mannen, og engang sa han til kjerringen: Tør du vedde ti daler, mor at jeg skal få deg til å åpenbare din egen skam?

Ja det tør jeg nok, sa hun, og så veddet de ti daler.

Så var det en dag, gutten og den døve mann sto på låven og tresket at gutten merket, Paul Andrestuen kom til kjerringen. Han sa ingen ting, men en god stund før dagvardtid, vendte han seg om mot låvedøren og skrek i med ett: Jada!

Nå, skal vi alt inn nå da? sa mannen, som ikke hadde merket noe. Ja vi skal vel det, siden mor roper, svarte gutten.

Da de kom i svalen begynte gutten å hoste og harke for at kona kunne få gjemt Paul Andrestuen. Da de så kom inn, sto der et fat rømmegrøt på bordet. Nei nei da mor sa mannen, skal vi ha rømmegrøt i dag? Å ja, du skal det, sa kjerringen sur og vill var hun. Da de vel hadde ett og var gått ut igjen, sa hun til Paul: Det er fanden til tryne denne gutten; dette var nå hans skyld; men nå får du se å komme av sted, så skal jeg komme ned til deg i engen med mellommiddag. Det sto gutten i svalen og hørte på.

Far, sa han, nå mener jeg det er best, vi går ned i dalen og gjør i stand det skigårdstykket, som er blåst ned, for svinene deres i den andre stuen går og roter opp engen vår. Ja vi får vel det, sa mannen, for han gjorde alt hva de sa til ham.

Ved mellommiddagstid kom kjerringen skjenende ned i engen med noe under forkleet. Nei, nei mor, nå tror jeg ikke du er deg selv lenger, sa mannen, skal vi nå ha mellommiddag også? Å ja, du får vel det; sa hun; enda villere var hun enda. Og de levde vel, og spiste både lefse og smør og fikk brennevin til.

Jeg går bort til Paul Andrestuen med litt også, jeg mor, sa gutten for han har nok ikke fått noen mellommiddag. Ja gjør det! sa kona; da ble hun blid igjen med ett.

På veien plukket gutten lefsen opp og slapp en smule nå og da ettersom han gikk. Til Paul Andrestuen sa han: Du får nok ta deg i akt du, for kallen vår har merket at du kommer vel ofte over til kjerringen; det synes han ikke noe videre om, og nå har han bandet på, han skal hugge øksen i deg, så snart han får se deg.

Paul ble svært redd og forknytt, og gutten gikk tilbake igjen til mannen. - Der er noe uferdig på plogen til Paul, sa han, og så ba han at du ville ta med deg øksen og komme bort og stelle litt på den.

Ja mannen gikk og tok med øksen, men Paul Andrestuen fikk ikke øyne på ham, før han tok til bens det beste han kunne. Mannen dreide og vendte på plogen og så på den på alle kanter, og da han ikke kunne se noe uferdig på den, så gikk han tilbake igjen, men på veien plukket han opp de lefsesmulene, gutten hadde sluppet ned. Kjerringen sto en stund og så på dette og undret seg over hva det var mannen sanket opp.

Å, han far plukker nok opp stein, sa gutten, for han har merket at denne Paul Andrestuen, renner så ofte over hos oss, og det synes kallen ikke noe videre om, og nå har han bandet på at han vil steine mor i hjel. - Kjerringen av sted det forteste hun kunne. Hva er det mor setter så av sted etter? spurte mannen, da han kom frem. - Å, der er nok varme løs hjemme, sa gutten. Mannen etter, og kjerringen foran, og skrek: Å, slå ikke i hjel meg, slå ikke i hjel meg, så skal jeg aldri la Paul Andrestuen komme til meg da! Nå er de ti dalerne mine! ropte gutten.