Der var engang en kone, som hadde en eneste sønn, og han var ikke lenger enn en tommelfinger, derfor kalte de ham også Tommeliten. Da han var kommet til skjells år og alder sa moren til ham at han skulle ut og fri, for nå syntes hun det var på tide at han begynte å tenke på å gifte seg. Da Tommeliten hørte det, ble han svært glad. De fikk da kjøregreiene i stand og reiste av sted, og moren satte ham på fanget. Så skulle de reise til en kongsgård, hvor der var slik en forskrekkelig stor prinsesse; men da de var kommet et stykke på veien, ble Tommeliten borte. Hun lette lenge etter ham og ropte på ham og gråt fordi han var borte, og hun ikke kunne finne ham igjen. Pip, pip! sa Tommeliten; han hadde gjemt seg i manen på hesten. Så kom han frem, og da måtte han love moren at han ikke skulle gjøre det oftere. Da de hadde kjørt et stykke til, så var Tommeliten borte igjen. Hun lette etter ham og ropte og gråt, men borte var han. Pip, pip! sa Tommeliten, og hun hørte at han lo og kniste, men hun kunne slett ikke finne ham igjen. Pip, pip, her er jeg da! sa Tommeliten og kom frem av øret på hesten. Så måtte han love at han ikke skulle gjemme seg oftere, men da de hadde kjørt et stykke, så var han borte igjen; han kunne ikke styre seg. Moren, hun lette og gråt og ropte på ham; men han var borte og ble borte, og alt hun lette, kunne hun ikke finne ham på noen måte. Pip, pip, her er jeg da! sa Tommeliten. Men hun kunne slett ikke skjønne, hvor han var, for det lød så utydelig. Hun lette og han sa pip, her er jeg, og lo og godtet seg fordi hun ikke kunne finne ham igjen; men rett som det var, så nøs hesten, og så nøs den Tommeliten ut, for han hadde satt seg i det ene neseboret på den. Moren tok ham nå og puttet ham i en pose; hun visste ikke annet råd, for hun kunne skjønne at han ikke kunne styre seg. Da de kom til kongsgården, så ble der snart forlovelse, for prinsessen syntes han var en vakker liten gutt, og det varte ikke lenge før der ble bryllup heller.

Da de skulle spise om middagen i bryllupsgården, så satt Tommeliten til bords ved siden av prinsessen; men han var verre enn ilde stelt, for da han skulle til å spise, kunne han ikke nå opp, og hadde visst ikke fått en bit heller, hadde ikke prinsessen tatt og hjulpet ham opp på bordet. Nå gikk det både godt og vel så lenge han kunne spise av tallerken, men så kom der inn et stort, stort grøtfat; det kunne han ikke nå opp i; men Tommeliten visste råd: Han satte seg på bredden. Men så var der et smørøye midt ute i fatet; det kunne han ikke rekke, og så måtte han sette seg ute på kanten av smørøyet; men rett som det var, kom prinsessen med en stor skje og skulle dyppe en stor grøtbit i smøret, og så kom hun nær Tommeliten, så at han falt ned og druknet i smørøyet.