Sønner av Norges det eldgamle rike,
Syng til harpens den festlige klang!
Mandig og høytidsfullt la tonen stige!
Fedrelandet innvies vår sang.
Fedreminner
Herlig opprinner
Hver gang vi nevner vår fedrestavn.
Svulmende hjerter og glødende kinner
Hyller det elskede, det hellige navn.

Flyr vår ånd til de hensvunne tider,
Herlig den skuer vårt fedrelands glans;
Kjemper går langs Dovrefjells sider,
Vandrer til ledingferd som til dans.
Mandige skarer
Bølgen befarer,
Norges ros bærer til fjerneste kyst;
Hjemme er kjemper nok som forsvarer
Arvet frihet med modige bryst.

Mens de stålkledde prøver sin styrke,
Mens de står i kjempende rad,
Skalder og sagamenn kunstene dyrker,
Rister i runer de herligste kvad.
Konger bolde
Septeret holder,
Røkter med visdom det hellige kall;
Gjennom århundrers natt deres skjold
Gjenstråler klart i erindringens hall.

Oldtid, du svant, men din hellige flamme
Blusser i nordmannens hjerte ennå;
Ennå er av ætt og av kraft han den samme,
Ennå står til frihet og ære hans hu;
Og når han kveder
Norges heder,
Svulmer hans hjerte av stolthet og lyst:
For ham er selv sørens de yndigste steder
Intet mot Norges snødekte kyst.

Frihetens tempel i nordmannens daler
Står så herlig i ly av hans fjell;
Fritt tør han tenke, og fritt tør han tale,
Fritt tør han virke til Norges hell.
Fuglen i skogen,
Nordhavets bølge
Friere er ikke enn Norges mann;
Villig dog lyder han selvgitte lover,
Trofast mot konge og fedreland.

Elskede land med de skyhøye berg,
Fruktbare daler og fiskerike kyst!
Troskap og kjærlighet glade vi deg sverger;
Kaller du, blør vi for deg med lyst.
Evig skal du stå,
Elsket blant land,
Fritt som den storm som omsuser ditt fjell!
Og mens bølgen omslynger dine strender,
Må du alltid vokse i heder og hell!