Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømmer på vår jord.

Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
mens Øyvind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høyder Sverre talte
Roma midt imot.

Bønder sine økser brynte
hvor en hær dro frem,
Tordenskiold langs kysten lynte,
så det lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og stred
som de var menn;
andre kunne bare gråte,
men det kom igjen!

Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen ganger,
og det stod på spill;
for vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husk bare hva som hendte
nede på Fredrikshald!

Harde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det ga faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det ga døden selv sin ære
og det ga forlik.

Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undring mot ham hastet,
for han var vår bror.
Drevet frem på stand av skammen
gikk vi sørover;
nå står vi tre brødre sammen,
og skal slik stå!

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grått,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seier,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.