Skriveinnstillingene kunne ikke oppdateres. Last inn siden på nytt for å prøve igjen.
Trening i touchmetoden: "Luftseilerens skatt" Claude Grahame-White
Reglene for beregning av nøyaktighet er endret. Denne øvelsen begynner på nytt fra starten.
Lagringen av den fullførte økten kunne ikke bekreftes. Prøv å lagre igjen uten å skrive teksten på nytt.
Trening i touchmetoden: "Luftseilerens skatt" Claude Grahame-White
En lunefull vind strøk henover Langley-sletten. Av og til løyet den av, for så plutselig å sette inn med vindkast på opptil 13 m per sekund. På flyplassen sto noen menn og stirret engstelig opp i luften. Like ved var en rekke skur, og bak disse lå den store aeroplanfabrikken. For flyging var været nærmest farlig; vindmåleren viste stadig sterkere og sterkere byger. Og allikevel fløy et militært biplan bent imot vinden, 2000 fot over hodene på de engstelige ingeniørene og mekanikerne.
Gjennom kikkertene kunne de se flyverens forvovne kamp. Biplanet duvet opp og ned, og gled betenkelig på siden. Og dog syntes flyveren i det avgjørende øyeblikket å mestre hver bevegelse, mens den veldige motoren på 100 hestekrefter brølte utfordrende.
Dette er imponerende, forstås; men det er ikke egentlig behagelig for nervene, sa en ingeniør i blå arbeidsdrakt. Om motoren skulle - i en slik vind - Han grøsset.
Ta det med ro. Han der klarer det nok, sa en av mekanikerne og så opp på aeroplanet, mens han rullet seg en sigarett. Jeg har sett ham oppe i verre vind enn dette, og med et aeroplan som går 16 km langsommere i timen. Ta det bare med ro, sier jeg. Han vet på en prikk hva han kan, og hva han ikke kan, den karen. Jeg skal gjerne vedde han nettopp liker seg nå.
Og så underlig som det kan synes, var det virkelig så. Flyveren satt der foroverbøyd og med alle sanser lysvåkne. Øvelsen hadde lært ham å oppfatte hver liten forandring i motorens dur, og han utfordret kjekt vinden, 2000 fot over jorden, overlegen som han følte seg ved sin egen dyktighet og ved vissheten om at han kunne stole blindt på flymaskinen.
Skjønt han var ansett for å være Englands første flyver, forbauset han endog sine kolleger ved sin tilsyneladende uvørrenhet. Og allikevel var hver eneste flyging, så skjødesløs og vågsom den så ut, i virkeligheten omhyggelig uttenkt i hver detalj. Både de atmosfæriske og andre betingelser var nøyaktig tatt i betraktning. Idet han nå møtte hvert vindkast med nøyaktig den riktige bevegelsen av alle styreapparatene, forsøkte han seg ikke på noe dumdristig. Det aeroplanet han styrte, var nytt og skulle leveres til hæren; han ville bare prøve hva det dugde til også under ugunstige betingelser. Det var Allen Dales stolthet at aldri noe aeroplan fra hans fabrikk var blitt levert en kjøper uten at han selv først hadde vært oppe med det.
Å! Et uvilkårlig utbrudd unnslapp den lille gruppen som sto og iakttok biplanet.
Truffet av et nytt og sterkere vindstøt enn det hvorfra det nettopp hadde reddet seg, kantret biplanet over til den ene siden og mistet for en stund balansen. De lange bæreflatene dannet en farlig vinkel. Og så begynte den store flymaskinen å synke raskt, tilsyneladende uten kontroll, og gled på siden slik at en kunne bli sjøsyk bare av å se på det.
For en begynner ville dette ha vært døden. For Allen Dale var det bare en påminnelse om at der trengtes en rask handling - intet mer.
Ved en forsiktig bevegelse av høyderorene lot han aeroplanet stupe nedover med en slik fart at det syntes som om jorden - dypt under - styrtet mot ham. Samtidig ga han sideror og manøvrerte med bæreflatenes balanseror. Den siste bevegelsen var i øyeblikket virkningsløs. Under denne sideglidningen nektet biplanet å lystre enhver manøver.
Men flyveren som satt der trygt fastbundet til sitt sete, var uforknytt. Han holdt bare rattet for høyderoret fremover og lot aeroplanet skjene med nesen nedover, så det så ut som det styrtet like lukt i ødeleggelsen.
Men som aeroplanet skjenet nedover, syntes et mirakel å skje. Litt etter litt, men tydelig, syntes den kritiske vinkelen å bli mindre. Aeroplanet begynte øyensynlig å rette på seg. Det var igjen kommet på rett kjøl, mens det fremdeles stupte rett ned mot jorden.
Og nå da flyveren hadde fått sidebalansen i aeroplanet, trakk han rattet tilbake og gikk litt etter litt over i horisontal flukt.
Alle de som betraktet skuespillet, var sakkyndige, så de kunne beundre flyverens kaldblodige mot og behendighet. Når et aeroplan skjener til siden, visste de at det ikke er annet å gjøre enn å la det stupe ned, inntil selve fallhastigheten begynner å overvinne dets glidning over til siden. Det er forresten et fortvilet middel, som krever stålnerver og kaldt hode.
Men skjønt Allen Dale neppe selv var seg det bevisst, var han i fare, en fare som øket for hvert sekund. Vinden tiltok foruroligende, og ennå var han over 1000 fot oppe i luften.