Jeg åpnet vinduet og så ut. Der, hvor jeg sto, hadde jeg utsikt til en klessnor og en åpen mark; langt ute lå gruen tilbake av en nedbrent smedje, hvor noen arbeidere var i ferd med å rydde opp. Jeg la meg med albuene ned i vinduet og stirret ut i luften. Det ble ganske visst en lys dag, høsten var kommet, den fine, svale årstiden, hvori allting skifter farge og forgår. Støyen var allerede begynt å lyde i gatene og lokket meg ut; dette tomme værelset, hvis gulv gynget opp og ned for hvert skritt jeg tok henover det, var som en gissen, uhyggelig likkiste; der var ingen ordentlig lås for døren og ingen ovn i rommet; jeg pleide å ligge på mine strømper om natten, for å få dem litt tørre til om morgenen. Det eneste, jeg hadde å fornøye meg ved, var en liten rød gyngestol, som jeg satt i om aftnene og døste og tenkte på mange slags ting. Når det blåste hardt, og dørene nedenunder sto åpne, lød der alle slags underlige hvin opp gjennom gulvet og inn fra veggene, og Morgenbladet nede ved døren fikk revner så lange som en hånd.

Jeg reiste meg og undersøkte en bylt borte i kroken ved sengen etter litt til frokost, men fant intet og vendte tilbake til vinduet igjen.

Gud vet, tenkte jeg, om det aldri skal nytte meg å søke etter en bestilling mer! Disse mange avslag, disse halve løfter, rene nei, nærte og skuffede håp, nye forsøk, som hver gang løp ut i intet, hadde gjort det av med mitt mot. Jeg hadde til sist søkt en plass som regningsbud, men var kommet for sent; dessuten kunne jeg ikke skaffe sikkerhet for femti kroner. Der var alltid et eller annet til hinder. Jeg meldte meg også til brannkorpset. Vi sto femti mann i forhallen og satte brystet ut, for å gi inntrykk av kraft og stor dristighet. En fullmektig gikk omkring og beså disse søkerne, følte på deres armer og ga dem et og annet spørsmål, og meg gikk han forbi, rystet bare på hodet og sa at jeg var kassert på grunn av mine briller. Jeg møtte opp på ny, uten briller, jeg sto der med rynkete bryn og gjorde mine øyne så hvasse som kniver, og mannen gikk meg atter forbi, og han smilte, - han hadde kjent meg igjen. Det verste av alt var at mine klær var begynt å bli så dårlige at jeg ikke lenger kunne fremstille meg til en plass som et skikkelig menneske.

Hvor det hadde gått jevnt og regelmessig nedover med meg hele tiden! Jeg sto til sist så besynderlig blottet for alt mulig, jeg hadde ikke engang en kam tilbake eller en bok å lese i, når det ble meg for trist. Hele sommeren utover hadde jeg søkt ut på kirkegårdene eller opp i Slottsparken, hvor jeg satt og forfattet artikler for bladene, spalte etter spalte om de forskjelligste ting, underlige påfunn, luner, innfall av min urolige hjerne; i fortvilelse hadde jeg ofte valgt de fjerneste emner, som voldte meg lange tiders anstrengelse og aldri ble antatt. Når et stykke var ferdig, tok jeg fat på et nytt, og jeg ble ikke ofte nedslått av redaktørenes nei; jeg sa stadig vekk til meg selv at engang ville det jo lykkes. Og virkelig, stundom, når jeg hadde hell med meg og fikk det litt godt til, kunne jeg få fem kroner for en ettermiddags arbeid.

Jeg reiste meg atter opp fra vinduet, gikk hen til vaskevannsstolen og dynket en smule vann på mine blanke bukseknær, for å sverte dem litt og få dem til å se litt nye ut. Da jeg hadde gjort dette, stakk jeg som sedvanlig papir og blyant i lommen og gikk ut. Jeg gled svært stille nedover trappene, for ikke å vekke min vertinnes oppmerksomhet; der var gått et par dager, siden min husleie forfalt, og jeg hadde ikke noe å betale med nå mer.