De dømmer meg urettferdig dersom De dømmer etter hva ryktet har sagt Dem. Mulig at det er sannhet i alt hva De har hørt; men årsakene til det kjenner De ikke. Som syttenårig junker begynte jeg min lystige ferd. Jeg har levd fulle femten år siden den tid. Lette kvinner skjenket meg hva jeg ønsket, ennå før ønsket var blitt til bønn; og hva jeg bød dem, det grep de med glade hender. De er den første kvinne som foraktelig har slengt min gave tilbake for min egen fot.

Tro ikke at jeg beklager meg. Nei, tvert imot, jeg ærer Dem derfor, slik som jeg ennå aldri har æret noen kvinne. Men hva jeg klager over, og hva som nager meg som en stor sjeleve, det er at skjebnen ikke tidligere har ført meg Dem i møte.

Eline Gyldenløve! Deres mor har fortalt meg om Dem. Mens livet gikk sin urolige gang fjernt herfra, da vandret De på det ensomme Østråt, stille, med Deres diktning og Deres drømmer. Se, derfor vil De forstå hva jeg har å si Dem. Vit da at også jeg en gang har levd et liv som De her. Jeg tenkte meg at når jeg trådte ut i den store vide verden, da ville det komme meg i møte en edel og herlig kvinne som skulle vinke til meg og vise meg veien til et berømmelig mål. Jeg bedro meg, Eline Gyldenløve! Kvinner kom meg i møte; men hun var ikke iblant dem. Ennå før jeg fullt var blitt mann, hadde jeg lært å forakte dem alle sammen.

Er det da min skyld? Hvorfor var ikke de andre likesom De? Jeg vet at Deres fedrelands skjebne hviler Dem tungt på sinnet. De kjenner den andel jeg har i forholdene. Det sies om meg at jeg skal være falsk som havskummet. Nok mulig; men er jeg det, da har kvinnene lært meg å være det. Hadde jeg tidligere funnet hva jeg søkte, hadde jeg truffet en kvinne, stolt, edel og høysinnet som De, da var visselig min vei blitt en helt annen. Kan hende at jeg da i dette øyeblikk hadde stått ved Deres side som talsmann for alle de forurettede i Norges rike. For det tror jeg: En kvinne er det mektigste i verden, og i hennes hånd står det å bøye en mann dit hvor Gud Herren vil ha ham.