- Nei, Ørnulf, bedre vet jeg hva som skikker seg. Er jeg kun å akte for Gunnars frille, - godt og vel, så må han hedre seg med dåd, - hedre seg så høyt med dåd at mine kår ikke volder meg skam! Og vokt deg nå, Ørnulf; her skilles våre veier, men våpen skal jeg la bære mot deg og dine så ofte det kan føye seg, utrygg skal du være både på liv og lemmer, og det skal hver og en som - (Med et hvast blikk til Kåre.) Kåre bonde! Nå ja, Ørnulf tok seg av din sak, og det er fred mellom oss, men jeg vil ikke råde deg til å komme hjem med det første; den drepte har mange hevnere, og lett kunne det hende seg at - ja, nå har jeg advart deg mot faren, bær så hva som følger på. Kom, Gunnar, ruste oss må vi nå. En berømmelig dåd har du øvet på Island, men større dåd må her øves, hvis ikke din - din frille skal skamme seg over deg og over seg selv!

- Vær sindig, Hjørdis; usømmelig er det å te seg så!

- Bli, fostersøster, - bli; jeg vil tale min far til rette!

- Hjemover, hjemover! Aldri ble det meg spådd at jeg skulle friste livet som en ussel frilleviv; men skal jeg bære dette liv og denne skjensel, bære det en eneste dag lenger, så må min husbond øve noe - noe som gjør ham mer navnkundig enn alle andre menn! (Går ut til høyre.)

- Sigurd, ett må du love; vi tales ved før du farer fra landet. (Går med sine menn til høyre.)

(Uværet er under det foregående opphørt; middagssolen ses som en rød skive dypt nede ved havranden.)

- Dyr skal den ferden bli deg, fosterdatter!

- Far, far! Du har da ikke ondt i sinne!

- Slipp meg du! Nå, Sigurd, nå vil det mer enn bøter til mellom meg og Gunnar!

- Hva akter du å gjøre?

- Det vet jeg ikke; men langveis skal det spørres at Ørnulf fra Fjordene har gjestet Gunnar herse!

- Kan hende; men det sier jeg deg, Ørnulf, bære våpen mot ham skal du aldri, så lenge jeg er i live!

- Ikke det! Om jeg nå så vil det!

- Ikke skal det skje, - selv ikke om du så vil det.

- Godt; hold du sammen med mine uvenner, jeg drister meg enda til å gå mot dere alle!

- Hør meg vel, Ørnulf; den dag skal du ikke leve da vi to strides sammen; hederlig forlik er det mellom oss, Dagny er meg kjærere enn våpen og gull, og aldri skal jeg glemme at du er hennes nærmeste frende.

- Det ventet jeg av deg, djerve Sigurd!

- Men Gunnar er min fosterbror; fred og vennskap har vi sverget hverandre. Både i strid og i fredsomme kår har vi fristet lykken sammen, og han er meg kjærest av alle menn; hærferd liker han ikke, så djerv han enn er; - nå godt, meg kjenner dere alle, om meg vet dere at jeg ikke reddes for ufred; men her står jeg frem, Ørnulf, og ber om forlik for Gunnar. Gjør meg til vilje i denne saken!

- Det kan jeg ikke; jeg måtte jo bli til spott for alle kjemper hvis jeg fór tomhendt til Island!

- Tomhendt skal du ikke fare. Her i viken ligger mine to langskip med alt det gods jeg har vunnet i viking; det finnes mange kostelige kongegaver, kister med gode våpen og annet ypperlig løsøre; ta du det ene skipet, velg det du synes best om, det skal være ditt med alt hva som finnes om bord, - la det være bot for Hjørdis og la Gunnar fare med fred.

- Brave Sigurd, det vil du gjøre for Gunnar!

- For en fulltro venn kan ingen mann gjøre for mye.

- Gi ditt halve gods og eie!

- Ta det hele, begge mine skip, alt som er mitt, og la meg fare med deg til Island som den fattigste mann i ditt følge; hva jeg gir, kan jeg vinne inn igjen; men øver du hærverk mot Gunnar, så blir jeg aldri glad mer. Nå, Ørnulf, hva svarer du?

- To gode langskip, våpen og løsøre, - av gods får ingen mann for mye, men, - (Heftig.) Nei, nei, - Hjørdis har truet meg; jeg vil ikke! Uhederlig var det om jeg tok din eiendom!

- Men hør dog først.

- Nei, sier jeg! Selv må jeg fremme min rett; la så lykken råde.

- Vennesæle råd er det Sigurd gir, men vil du fremme din rett etter beste evne, så kan jeg råde bedre. Regn aldri med bøter så lenge Hjørdis har noe å si; men hevn kan du få, hvis du vil lyde meg.

- Hevn? Hva råder du da til?

- Til ondt, det ser jeg nok!

- Hør ikke på ham!

- Hjørdis har erklært meg fredløs, med list vil hun stå meg etter livet; lover du å verge meg siden, så vil jeg i natt gå til Gunnars gård og brenne folkene inne. Er det etter ditt sinn?

- Niding!

- Etter mitt sinn? Vet du, Kåre, hva som er mer etter mitt sinn? (Tordnende.) Å hugge nese og ører av deg, du usle trell! Lite kjenner du gamle Ørnulf hvis du mener at han vil være med på en slik skjenselsgjerning!

- Faller du ikke over Gunnar, så faller han over deg!

- Det har jeg never og våpen til å hindre.