Der var engang en bonde, som hadde tre sønner; han var i små omstendigheter og gammel og svak, og sønnene ville ikke ta seg noe til. Til gården hørte en stor, god skog, og den ville faren at guttene skulle hugge i og se å få betalt noe på gjelden.

Langt om lenge fikk han dem også på det trav, og den eldste skulle ut og hugge først. Da han var kommet bort i skogen og begynte å hugge på en gammel, skjeggete gran, kom et stort, digert troll til ham. Dersom du hugger i skogen min, skal jeg drepe deg! sa trollet. Da gutten hørte det, kastet han øksen og løp hjem igjen, det beste, han kunne. Han kom ganske forpustet hjem og fortalte det, som var hendt ham, men faren sa at han var et harehjerte; trollene hadde aldri hindret ham fra å hugge, da han var ung, mente han.

Den andre dagen skulle den andre sønnen av sted og da gikk det nettopp like ens. Da han vel hadde hugget noen hogg i granen, kom trollet også til ham og sa: Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg! Gutten turte knapt se på ham; kastet øksen og tok til bens liksom broren. Da han kom hjem igjen, mente faren på ny at aldri trollene hadde hindret ham, da han var ung.

Den tredje dagen ville Askeladden i veien. Ja du, sa de to eldste, du skal vel gjøre det ferdig du, som aldri har vært ute gjennom døren. Han svarte ikke noe på det, Askeladden; men ba om å få rikelig niste med seg. Moren hadde ingen sul, og hengte derfor gryten på, for å breste litt til ham; det fikk han i skreppen og la av gårde. Da han hadde hugget en liten stund, kom trollet også til ham og sa: Dersom du hugger i min skog, skal jeg drepe deg! Men gutten var ikke sen; han sprang bort i skreppen etter osten og krystet den, så mysen sprøytet. Tier du ikke, sa han til trollet - skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen! Nei, kjære, spar meg! sa trollet, jeg skal hjelpe deg å hugge. Ja, på de vilkår, sparte da gutten ham, og trollet var dyktig til å hugge, så de fikk felt og opphugget mange tylfter om dagen. Da det led mot kvelden, sa trollet: Nå kan du følge meg hjem, der er nærmere til meg enn til deg. Ja, gutten ble med, og da de kom hjem til trollet, skulle det gjøre opp ilden på skorsteinen, men gutten skulle gå etter vann til grøtgryten; men der sto to jernbøtter, så store og tunge at han ikke engang orket å løfte dem av flekken. Så sa gutten: Det er ikke verdt å ta med seg disse småbøttene; jeg vil gå etter hele brønnen, jeg. Nei, kjære vene! sa trollet, jeg kan ikke miste brønnen min; gjør du opp ilden, så skal jeg gå etter vann.

Da han kom tilbake med vannet, kokte de opp en ordentlig stor grøtgryte. Det er det samme - sa gutten - vil du som jeg, skal vi kappete? Å ja! svarte trollet, for det tenkte han alltid han skulle stå seg i. Da de satte seg til bords, tok gutten ubemerket skinnskreppen og knyttet foran seg, og så øste han mer i skreppen, enn han åt opp. Da skreppen var full, tok han sin tollekniv opp, og rispet en flenge i skreppen. Trollet så på ham, men sa ikke noe. Da de hadde ett en god stund til, la trollet skjeen bort; nei nå orker jeg ikke mer! sa han. Du skal ete! svarte gutten - jeg er knapt halvmett enda, jeg. Gjør du, som jeg gjorde, og skjær et hull på magen, så eter du så mye, du vil. Men det gjør vel gruelig vondt? spurte trollet. Å, ikke noe som er å tale om, svarte gutten. Så gjorde trollet som gutten sa, og så satte han livet til; men gutten tok alt det sølv og gull som fantes i berget og gikk hjem med. Med det kunne han saktens få betalt noe på gjelden.