Men dette herlige livet hadde en skygge: Jeg var født med svakhet for god mat og god vin. Nå og da hendte det etter en lang og flittig dag på atelieret at en bølge av motbydelighet førte meg langt bort fra den sedvanlige kattesteken med rødt blekk. En slik aften - det var i mitt annet år i Paris - hadde jeg et lite eventyr som jeg må fortelle, fordi det var innledningen til mitt vennskap med Jim Pinkerton. Jeg satt ved en ensom middag en oktoberdag, det rustrøde løv falt og flagret på boulevarden, og der bølget melankoli i luften. Det var ikke noen stor restaurant, men den hadde et fristende vinkort. Dette forsket jeg med en iver som kom både av kjærlighet til vin og kjærlighet til vakre navn. Jeg stanset ved det lite berømte og kjente merket Roussillon. Jeg husket at det var en vin jeg aldri hadde smakt, bestilte en flaske, fant den utmerket, og ba nå etter min vane om en halv flaske til avslutning. Det viste seg at de ikke hadde halvflasker av Roussillon. Godt, en flaske, sa jeg. Bordene i denne restauranten står tett sammen, og det neste jeg husker, er at jeg førte en høyrøstet samtale med sidebordet. Deretter har jeg et klart minne om at jeg stirret rundt i et stort rom, hvor alle ansikter vendte smilende mot meg. Jeg kan også huske hva jeg sa i det øyeblikk, men etter tjue års forløp er skammen ennå glødende i meg, og jeg vil bare antyde at jeg spilte på patriotiske strenger. Det var min hensikt å ta en flokk av mine nye venner med til et annet sted for å drikke kaffe, men ute på fortauet fant jeg meg plutselig alene. Det overrasket meg litt, jeg begynte å tenke på om jeg kanskje burde latt være å drikke den siste flasken, og jeg besluttet å stive meg opp med kaffe og kognak. Jeg gikk derfor inn i Café de la Source. Der var det overordentlig lyst og varmt; alle ting sto skinnende klart, fra gjestenes ansikter til avisenes overskrifter, og hele rommet svinget frem og tilbake som en kjempekøye, fortere og fortere. En stund fornøyet jeg meg storartet over dette sjeldne skuet, jeg syntes jeg aldri kunne bli trett av å se på det. Så falt jeg plutselig ned i bunnløs tristhet, nådde i neste minutt med samme plutselighet til klarhet over at jeg var full, og reiste meg for å gå hjem og til sengs.

Jeg hadde bare et par skritt til mitt hotell. Der fikk jeg mitt tente lys hos portneren og steg så opp de fire trappene til mitt værelse. Skjønt jeg ikke kunne nekte at jeg var full, var jeg på samme tid strålende fornuftig og praktisk. Jeg hadde bare én tanke, å komme tidsnok opp til mitt arbeid neste morgen, og da jeg så at klokken på min kamingesims var stanset, besluttet jeg å gå ned igjen og gi portneren beskjed. Jeg lot lyset brenne og døren stå oppe og ga meg på vei. Huset var ganske mørkt, men da der bare var de tre dørene på hver trappeavsats, kunne jeg umulig gå feil, jeg hadde ikke annet å passe på enn å gå ned og ned til jeg så skinnet av portnerens nattlampe. Jeg telte fire trapper: Ingen portner. Det var naturligvis mulig at jeg kunne ha regnet galt, jeg gikk derfor enda en trapp ned og enda en og enda en, og hele tiden telte jeg, og til slutt hadde jeg gått ni trapper ned. Det var klart at jeg måtte ha gått forbi portnerstuen uten å legge merke til den, jeg var nådd minst fem etasjer ned under gaten, jeg hadde styrtet meg i jordens innvoller. At mitt hotell altså var bygget over katakomber, forekom meg å være en overordentlig interessant oppdagelse, og hadde jeg ikke hatt mitt arbeid neste dag å tenke på, så ville jeg hele natten ha fortsatt med å utforske dette underjordiske riket. Men jeg måtte tidlig opp, og derfor var det tvingende nødvendig for meg å finne portneren. Jeg gjorde helt om og kløv oppover trappene. Jeg telte en, to, tre, fire, fem, seks og syv etasjer, og ennå var der ingen portner. Nå begynte jeg å bli trett av leken, og jeg besluttet å gå til sengs. Åtte, ni, ti, elleve, tolv og tretten etasjer telte jeg, og min åpne dør var likeså håpløst forsvunnet som portneren. Jeg husket at huset ikke var mer enn seks etasjer høyt; altså måtte jeg nå minst ha nådd tre etasjer ovenfor taket. Da ble jeg ergerlig. "Mitt værelse må og skal være her," sa jeg, og jeg gikk med fremstrakte armer mot døren. Der var ingen dør og ingen vegg; i stedet gapte foran meg en sort korridor, som jeg en stund skred frem i uten å møte noen som helst motstand. Og dette i et hus hvis hele flate rommet tre små værelser, en smal trappeavsats og trappen! Det var simpelthen sludder, og jeg begynte å bli sint for alvor. På dette tidspunkt la jeg merke til en lysstrime bortover gulvet, jeg strakte hånden frem, den grep om en dørvrider, og uten omsvøp gikk jeg inn. En ung dame var der inne, hun holdt på å gå til sengs, og hun var på det nærmeste ferdig med sitt toalett for natten.