En vid slette av hustak lå under ham i dalsøkket - et mylder av takene på hus, som var gamle og nye, høye hus og lave hus - det så ut, som de var bygget opp akkurat når og hvor og så store, som det hadde vært bruk for dem i øyeblikket, for det var bare på noen få steder at der dro seg rette kløfter etter gater gjennom massen av takene. Og hele denne verdenen av urolige linjer, der løp på hverandre i tusenvis av harde vinkler, den lå stivnet og stille under den bleke himmelen, hvor en usynlig, synkende sol tente en og annen liten lysrand i skyenes kanter. Den lå og drømte under en fin, hvitlig tåkedis, hvori der ikke blandet seg en eneste levende travel røyksøyle. For en fabrikkpipe var ikke til å øyne, og det røk ikke av en eneste av de små komiske blikkpipene, som stakk opp av husene. Der lå grågul lav på de rustbrune, runde gamle taksteinene, og der grodde grønt og små busker med gule blomster i vannrennene, og på terrassene sto døde og stille agaver i urner langs kanten, og utfor gesimsene falt der slyngplanter i stille og døde kaskader. Hvor en overetasje av et høyere hus raket opp over naboene, stirret døde og mørke vinduer ut av rødgul eller gråhvit vegg - eller de sov med lukkede jalousier. - Men opp av disen raket loggiaer, de så ut som stubben av et gammelt vakttårn, og små lysthus av tre og blikk var satt opp på takene.

Og over det hele svevet kirkekupler, masser, masser av kupler - den veldige grå langt ute på den andre siden av der hvor Helge ante elvens løp, det var Peterskirken.

Men hinsides dalbunnen, hvor de døde takene dekket over den byen, som Helge i aften følte kunne kalles den evige, der buet en lav, langstrakt bakke sin rygg mot himmelen, og bakkekammen bar fjernt ute en allé av pinjer, hvis kroner løp ut i ett under stammenes smekre søylerad. Og lengst nede bak Peterskuplen, hvor synet stanset, reiste seg en ny høyde med lyse villaer mellom pinjer og sypresser. Det var vel Monte Mario.

Over hans hode lå steineikenes mørke tette løvtak, og bak ham plasket springvannets søyle med en egen, levende lyd - vannet smalt mot kummens stein og rislet overflødig ned i bassenget under.

Helge hvisket utover sine drømmes by, hvis gater hans fot aldri hadde trådt - hvis hus ikke gjemte en kjent sjel: "Roma - Roma - evige Roma". Og han ble sky overfor sitt eget ensomme jeg, og redd, fordi han var hjertegrepet - enda han visste, her var ingen som kunne belure ham. Og han snudde og skyndte seg ned mot Spansketrappen.

Nå sto han her på hjørnet av Condotti og Corso og følte en underlig søt beklemmelse, fordi han skulle krysse gjennom gatens myldrende liv og søke seg utefter i den fremmede byen - han ville gå tvers gjennom det hele like til Petersplassen.

Idet han skrådde over gaten, kom to unge piker forbi ham. De der var visst norske, falt det ham inn i det samme, og han syntes allikevel, det var moro. Den ene var svært lys, med noe lyst skinntøy.

Det var, som han ble glad bare av å lese gatenavnene på hushjørnene, de innfelte hvite marmorplater med de rene, latinske typer hugget inn.

Gaten han fulgte, endte i en åpen plass ved en hvit bro, hvis to lykterader brente sykt og grønngult mot det veldige, bleke lys, som drev ned fra den urolige himmelen. Langs vannet løp et lavt brystvern av stein, som lyste gustent, og en rekke trær med vissent løv og stammer, hvor barken liksom skallet av i store hvite flaker. Over på den andre siden av elven brant gasslyktene under trærne, og husmassene sto svarte mot himmelen, men på denne siden flammet enda kveldskinnet i rutene. For himmelen var nesten klar nå og sto gjennomsiktig blågrønn over høyden med pinjealléen, men der seilet noen få tunge sammenføkne skybunker, som lyste rødt og gult som mot storm.

Han stanset på broen og så ned i Tiberen. Så uklart vannet var! Det veltet stridt og flammebroket av skyenes speiling - sopte kvister og bordender og grus med seg dernede i sitt leie av lys steinmur. På siden av broen førte en liten trapp ned til vannet. Helge måtte tenke på, hvor det var lettvint en natt å snike seg uti der, om man var blitt lei allting. Tro om noen gjorde det.

Han spurte på tysk en konstabel etter veien til Peterskirken, og konstablen svarte først på fransk og så på italiensk, og da Helge ble ved å ryste på hodet, snakket han fransk igjen og pekte oppover med strømmen. Helge drev på den veien.

En veldig mørk murmasse sto mot himmelen, et lavt rundt tårn med takkete murkranser og en kulsvart silhuett av en engel på toppen. - Han kjente Engelsborgens linjer. Like inn under den kom han. Enda var det så mye lys i luften at statuene innover broen sto gulaktige i demringen, og enda rant Tibervannet med speiling av røde skyer, men gasslyktene hadde fått mer makt og kastet lysbroer ut på strømmen. Bakom Engelsbroen strøk elektriske sporvogner med lys ut av rutene over en ny bro av jernkonstruksjon. Der føk blåhvite gnister av ledningstrådene.