En vid slette av hustak lå under ham i dalsøkket - et mylder av takene på huser, som var gamle og nye, høie huser og lave huser - det så ut, som de var bygget op akkurat når og hvor og så store, som det hadde været bruk for dem i øieblikket, for det var bare på nogen få steder at der drog seg rette kløfter etter gater gjennom massen av takene. Og hele denne verden av urolige linjer, der løp på hinanden i tusenvis av hårde vinkler, den lå stivnet og stille under den bleke himmel, hvor en usynlig, synkende sol tændte en og anden liten lysrand i skyernes kanter. Den lå og drømte under en fin, hvitlig tåkedis, hvori der ikke blandet seg en eneste levende travl røksøile. For en fabrikpipe var ikke til at øine, og det røk ikke av en eneste av de små komiske blikpiperne, som stak op av husene. Der lå grågul lav på de rustbrune, runde gamle taksten, og der grodde grønt og små busker med gule blomster i vandrenderne, og på terrasserne stod døde og stille agaver i urner langs kanten, og utfor gesimserne faldt der slyngplanter i stille og døde kaskader. Hvor en overetage av et høiere hus raket op over naboerne, stirret døde og mørke vinduer ut av rødgul eller gråhvit væg - eller de sov med lukkede jalousier. - Men op av disen raket loggiar, de så ut som stubben av et gammelt vakttårn, og små lysthuser av træ og blik var sat op på takene.
Og over det hele svævet kirkekupler, masser, masser av kupler - den vældige grå langt ute på den anden side av der hvor Helge ante elvens løp, det var Peterskirken.
Men hinsides dalbunden, hvor de døde takene dækket over den by, som Helge iaften følte kunne kaldes den evige, der buet en lav bakke langlig sin ryg mot himmelen, og bakkekammen bar fjernt ute en allé av pinjer, hvis kroner løp ut i ett under stammernes smekre søilerad. Og længst nede bak Peterskuplen, hvor synet stanset, reiste seg en ny høide med lyse villaer mellom pinjer og cypresser. Det var vel Monte Mario.
Over hans hode lå stenekenes mørke tætte løvtak, og bak ham plasket springvandets søile med en egen, levende lyd - vandet smaldt mot kummens sten og rislet overflødig ned i bassinet under.
Helge hvisket utover sine drømmes by, hvis gater hans fot aldrig hadde trådt - hvis huser ikke gjemte en kjendt sjæl: Roma - Roma - evige Roma". Og han ble sky indfor sitt eget ensomme jeg, og ræd, fordi han var hjertegrepet - endda han visste, her var ingen som kunne belure ham. Og han snudde og skyndte seg ned mot den spanske trappe.
Nå stod han her på hjørnet av Condotti og Corso og følte en underlig søt beklemmelse, fordi han skulle krydse gjennom gatens myldrende liv og søke seg utefter i den fremmede by - han ville gå tvers gjennom det hele like til Peterspladsen.
Idet han skrådde over gaten, kom to unge piker forbi ham. De der var vist norske, faldt det ham ind i det samme, og han syntes allikevel, det var moro. Den ene var meget lys, med noe lyst skindtøi.
Det var, som han ble glad bare av at læse gatenavnene på hushjørnerne, de indfældte hvite marmorplater med de rene, latinske typer hugget ind.
Gaten han fulgte, endte i en åpen plass ved en hvit bro, hvis to lygterader brændte sykt og grøngult mot det vældige, bleke lys, som drev ned fra den urolige himmel. Langs vandet løp et lavt brystvern av sten, som lyste gustent, og en række trær med vissent løv og stammer, hvor barken liksom skallet av i store hvite flaker. Over på den anden side av elven brandt gaslygterne under trærne, og husmasserne stod svarte mot himmelen, men på denne siden flaret endda kveldskinnet i ruterne. For himmelen var næsten klar nå og stod gjennemsigtig blågrøn over høiden med pinjealléen, men der seilet nogen få tunge sammenføkne skybunker, som lyste rødt og gult som mot storm.
Han stanset på broen og så ned i Tiberen. Så uklart vandet var! Det veltet stridt og flammebroget av skyernes speiling - sopte kvister og bordender og grus med seg dernede i sitt leie av lys stenmur. På siden av broen førte en liten trap ned til vandet. Helge måtte tænke på, hvor det var letvint en nat at snike seg uti der, om man var blit lei alting. Tro om nogen gjorde det.
Han spurte på tysk en konstabel etter veien til Peterskirken, og konstablen svarte først på fransk og så på italiensk, og da Helge ble ved at ryste på hodet, snakket han fransk igjen og pekte opover med strømmen. Helge drev på den veien.
En vældig mørk murmasse stod mot himmelen, et lavt rundt tårn med takkete murkranser og en kulsvart silhouet av en engel på toppen. - Han kjendte Engelsborgens linjer. Like ind under den kom han. Endda var der så meget lys i luften, at statuerne indover broen stod gullige i dæmringen, og endda randt Tibervandet med speiling av røde skyer, men gaslygterne hadde fått mere magt og kastet lysbroer ut på strømmen. Bakom Engelsbroen strøk elektriske sporvogner med lys ut av ruterne over en ny bro av jernkonstruktion. Der føk blåhvite gnister av ledningstrådene.
Og over det hele svævet kirkekupler, masser, masser av kupler - den vældige grå langt ute på den anden side av der hvor Helge ante elvens løp, det var Peterskirken.
Men hinsides dalbunden, hvor de døde takene dækket over den by, som Helge iaften følte kunne kaldes den evige, der buet en lav bakke langlig sin ryg mot himmelen, og bakkekammen bar fjernt ute en allé av pinjer, hvis kroner løp ut i ett under stammernes smekre søilerad. Og længst nede bak Peterskuplen, hvor synet stanset, reiste seg en ny høide med lyse villaer mellom pinjer og cypresser. Det var vel Monte Mario.
Over hans hode lå stenekenes mørke tætte løvtak, og bak ham plasket springvandets søile med en egen, levende lyd - vandet smaldt mot kummens sten og rislet overflødig ned i bassinet under.
Helge hvisket utover sine drømmes by, hvis gater hans fot aldrig hadde trådt - hvis huser ikke gjemte en kjendt sjæl: Roma - Roma - evige Roma". Og han ble sky indfor sitt eget ensomme jeg, og ræd, fordi han var hjertegrepet - endda han visste, her var ingen som kunne belure ham. Og han snudde og skyndte seg ned mot den spanske trappe.
Nå stod han her på hjørnet av Condotti og Corso og følte en underlig søt beklemmelse, fordi han skulle krydse gjennom gatens myldrende liv og søke seg utefter i den fremmede by - han ville gå tvers gjennom det hele like til Peterspladsen.
Idet han skrådde over gaten, kom to unge piker forbi ham. De der var vist norske, faldt det ham ind i det samme, og han syntes allikevel, det var moro. Den ene var meget lys, med noe lyst skindtøi.
Det var, som han ble glad bare av at læse gatenavnene på hushjørnerne, de indfældte hvite marmorplater med de rene, latinske typer hugget ind.
Gaten han fulgte, endte i en åpen plass ved en hvit bro, hvis to lygterader brændte sykt og grøngult mot det vældige, bleke lys, som drev ned fra den urolige himmel. Langs vandet løp et lavt brystvern av sten, som lyste gustent, og en række trær med vissent løv og stammer, hvor barken liksom skallet av i store hvite flaker. Over på den anden side av elven brandt gaslygterne under trærne, og husmasserne stod svarte mot himmelen, men på denne siden flaret endda kveldskinnet i ruterne. For himmelen var næsten klar nå og stod gjennemsigtig blågrøn over høiden med pinjealléen, men der seilet nogen få tunge sammenføkne skybunker, som lyste rødt og gult som mot storm.
Han stanset på broen og så ned i Tiberen. Så uklart vandet var! Det veltet stridt og flammebroget av skyernes speiling - sopte kvister og bordender og grus med seg dernede i sitt leie av lys stenmur. På siden av broen førte en liten trap ned til vandet. Helge måtte tænke på, hvor det var letvint en nat at snike seg uti der, om man var blit lei alting. Tro om nogen gjorde det.
Han spurte på tysk en konstabel etter veien til Peterskirken, og konstablen svarte først på fransk og så på italiensk, og da Helge ble ved at ryste på hodet, snakket han fransk igjen og pekte opover med strømmen. Helge drev på den veien.
En vældig mørk murmasse stod mot himmelen, et lavt rundt tårn med takkete murkranser og en kulsvart silhouet av en engel på toppen. - Han kjendte Engelsborgens linjer. Like ind under den kom han. Endda var der så meget lys i luften, at statuerne indover broen stod gullige i dæmringen, og endda randt Tibervandet med speiling av røde skyer, men gaslygterne hadde fått mere magt og kastet lysbroer ut på strømmen. Bakom Engelsbroen strøk elektriske sporvogner med lys ut av ruterne over en ny bro av jernkonstruktion. Der føk blåhvite gnister av ledningstrådene.