Nordpolen er nådd. I ett nå spredtes nyheten over verden. Det mål, som så mange hadde drømt om, som så mange hadde arbeidet og lidt, ja ofret sitt liv for - var nådd. Det var i september 1909 denne efterretning kom til os.
I samme øieblik forstod jeg greit og tydelig, at den tredje Fram-færds oprindelige plan - utforskningen av nordpolarbassænget - stod på vippebrættet. Her måtte handles hurtig og uten nølen, skulle ekspeditionen frelses. Like så hurtig som nyheten hadde passert gjennom kabelen, like så hurtig hadde jeg bestemt frontforandring - at gjøre helt om og vende næsen mot syd.
Vistnok hadde jeg i min plan gjort opmerksom på, at den tredje Fram-færd i ett og alt ville bli en videnskabelig ekspedition og ikke befatte seg med rekordjagt, og vistnok hadde de mange bidragsydere, som så varmt hadde støttet min sak, gjort dette med den oprindelig lagte plan for øie; men som forholdene nå hadde forandret seg, og så liten utsigt som jeg nå hadde til at realisere min oprindelige plan, fandt jeg det hverken lavt eller illojalt overfor mine understøttere at slå et slag, som med ett ville bringe det hele påfote, - frelse de store utgifter, ekspeditionen allerede hadde hat, og frelse de mange bidrag fra at gå i vasken.
Det var derfor med god samvittighet jeg bestemte meg til at opsætte min oprindelige plan et år eller to for i mellemtiden at søke at opdrive de manglende midler. Nordpolen, det næstsidste spørsmål av populær interesse inden polarforskningen, var løst. Skulle det nå lykkes meg at vække interesse for mitt foretagende, stod der intet andet igjen for meg at gjøre end at søke at løse det sidste store spørsmål - Sydpolen.
Jeg vet, der har været rettet bebreidelser mot meg, fordi jeg ikke straks fremla den utvidede plan, så både ekspeditionens bidragsydere og de forskere, som forberedte færder mot de samme egne, kunne lære den at kjende. Jeg vidste vel, at disse bebreidelser ville komme og hadde derfor omhyggelig overveiet denne side av saken. Hva de første - mine bidragsydere - angik, så slog jeg meg snart til ro. De var alle store folk og hævet over diskussionen om anvendelsen av de beløp, de hadde ofret for saken. Så stor tillid visste jeg, jeg hadde blandt disse folk, at de alle ville opfatte forholdene ret og vite, at når tiden kom, ville deres bidrag bli nyttet i det øiemed de var git til. At jeg ikke tok feil, har jeg allerede nå hat utallige beviser for.
Hva de sidste angår, - de andre antarktiske ekspeditioner, som planlagdes i denne tid, - så skaffet heller ikke disse meg nogen større skrupler. Jeg visste jeg ville bli istand til at underrette kaptein Scott om den utvidede plan, inden han forlot civilisationen, og da ville jo nogen få måneder før eller senere ikke spille nogen større rolle. Scotts plan og utrustning var så vidt forskjellig fra min plan og utrustning, at jeg betragtet det telegram, som jeg senere sendte ham med melding om, at vi søkte ned i de antarktiske egne, mere som et tegn på høflighet end som en meddelelse, som selv i ringeste grad kunne bringe ham til at forandre sitt program. Den engelske ekspedition var helt og holdent basert på videnskabelige undersøkelser. Polen var bare en bisak, mens mine forlængede planer gjaldt Polen i første række. Videnskapen fikk på denne lille avstikker skjøtte seg selv; men jeg visste jo godt, at vi ikke kunne række Polen ad den vei, jeg hadde bestemt meg til at ta, uten i betragtelig grad at berike flere forskjellige grener av videnskapen.
Utrustningen var helt forskjellig og jeg tviler på, at kaptein Scott med sin store erfaring i sydpolarforskning, i noe punkt ville ha veget fra de erfaringer, han engang hadde høstet, og forandret sitt utstyr etter det utstyr, som jeg fandt det bedst at anvende. Både i erfaring og i midler var jo jeg Scott langt underlegen.
Hva løitnant Shirase med Kaiman Maru angår, så forstod jeg hans plan så, at han ville vie Kong Edward VII's land hele sin opmerksomhet.
Efterat jeg således grundig hadde overveiet disse spørsmål, kom jeg til de slutninger, jeg har nævnt, og min plan var ugjenkaldelig fattet. Om jeg på dette tidspunkt hadde offentliggjort min hensigt, ville dette bare ha git anledning til en hel del avisvrøvl og muligvis endt med, at barnet var blit kvalt i fødselen. Stille og rolig måtte alt forberedes. Min bror, hvis absolute taushet jeg kunne stole blindt på, var den eneste jeg indviet i forandringen. Og mange og store tjenester ydet han meg i den tid vi var alene om kjendskapet. Så kom løitnant Thv. Nilsen, - dengang "Fram"s næstkommanderende, nå "Fram"s fører - hjem, og jeg fandt øieblikkelig at måtte meddele ham min beslutning. Den måte, hvorpå han optok det, gjorde meg tryg i mitt valg av ham. Jeg forstod, at jeg i ham hadde fått ikke alene en dygtig og pålidelig mann, men også en god kamerat. Og dette var noe av det allervigtigste. Er forholdet mellom chef og næstkommanderende godt, kan mange ubehageligheter avverges og unødige plager undgåes. Desuten medfører en god forståelse her en spire og et eksempel til god forståelse over hele fartøiet. Det var en stor lettelse at kaptein Nilsen i januar 1910 kom hjem og kunne hjælpe, - hva han gjorde med en villighet, dygtighet og pålidelighet, som jeg ikke har ord nok for at berømme.
I samme øieblik forstod jeg greit og tydelig, at den tredje Fram-færds oprindelige plan - utforskningen av nordpolarbassænget - stod på vippebrættet. Her måtte handles hurtig og uten nølen, skulle ekspeditionen frelses. Like så hurtig som nyheten hadde passert gjennom kabelen, like så hurtig hadde jeg bestemt frontforandring - at gjøre helt om og vende næsen mot syd.
Vistnok hadde jeg i min plan gjort opmerksom på, at den tredje Fram-færd i ett og alt ville bli en videnskabelig ekspedition og ikke befatte seg med rekordjagt, og vistnok hadde de mange bidragsydere, som så varmt hadde støttet min sak, gjort dette med den oprindelig lagte plan for øie; men som forholdene nå hadde forandret seg, og så liten utsigt som jeg nå hadde til at realisere min oprindelige plan, fandt jeg det hverken lavt eller illojalt overfor mine understøttere at slå et slag, som med ett ville bringe det hele påfote, - frelse de store utgifter, ekspeditionen allerede hadde hat, og frelse de mange bidrag fra at gå i vasken.
Det var derfor med god samvittighet jeg bestemte meg til at opsætte min oprindelige plan et år eller to for i mellemtiden at søke at opdrive de manglende midler. Nordpolen, det næstsidste spørsmål av populær interesse inden polarforskningen, var løst. Skulle det nå lykkes meg at vække interesse for mitt foretagende, stod der intet andet igjen for meg at gjøre end at søke at løse det sidste store spørsmål - Sydpolen.
Jeg vet, der har været rettet bebreidelser mot meg, fordi jeg ikke straks fremla den utvidede plan, så både ekspeditionens bidragsydere og de forskere, som forberedte færder mot de samme egne, kunne lære den at kjende. Jeg vidste vel, at disse bebreidelser ville komme og hadde derfor omhyggelig overveiet denne side av saken. Hva de første - mine bidragsydere - angik, så slog jeg meg snart til ro. De var alle store folk og hævet over diskussionen om anvendelsen av de beløp, de hadde ofret for saken. Så stor tillid visste jeg, jeg hadde blandt disse folk, at de alle ville opfatte forholdene ret og vite, at når tiden kom, ville deres bidrag bli nyttet i det øiemed de var git til. At jeg ikke tok feil, har jeg allerede nå hat utallige beviser for.
Hva de sidste angår, - de andre antarktiske ekspeditioner, som planlagdes i denne tid, - så skaffet heller ikke disse meg nogen større skrupler. Jeg visste jeg ville bli istand til at underrette kaptein Scott om den utvidede plan, inden han forlot civilisationen, og da ville jo nogen få måneder før eller senere ikke spille nogen større rolle. Scotts plan og utrustning var så vidt forskjellig fra min plan og utrustning, at jeg betragtet det telegram, som jeg senere sendte ham med melding om, at vi søkte ned i de antarktiske egne, mere som et tegn på høflighet end som en meddelelse, som selv i ringeste grad kunne bringe ham til at forandre sitt program. Den engelske ekspedition var helt og holdent basert på videnskabelige undersøkelser. Polen var bare en bisak, mens mine forlængede planer gjaldt Polen i første række. Videnskapen fikk på denne lille avstikker skjøtte seg selv; men jeg visste jo godt, at vi ikke kunne række Polen ad den vei, jeg hadde bestemt meg til at ta, uten i betragtelig grad at berike flere forskjellige grener av videnskapen.
Utrustningen var helt forskjellig og jeg tviler på, at kaptein Scott med sin store erfaring i sydpolarforskning, i noe punkt ville ha veget fra de erfaringer, han engang hadde høstet, og forandret sitt utstyr etter det utstyr, som jeg fandt det bedst at anvende. Både i erfaring og i midler var jo jeg Scott langt underlegen.
Hva løitnant Shirase med Kaiman Maru angår, så forstod jeg hans plan så, at han ville vie Kong Edward VII's land hele sin opmerksomhet.
Efterat jeg således grundig hadde overveiet disse spørsmål, kom jeg til de slutninger, jeg har nævnt, og min plan var ugjenkaldelig fattet. Om jeg på dette tidspunkt hadde offentliggjort min hensigt, ville dette bare ha git anledning til en hel del avisvrøvl og muligvis endt med, at barnet var blit kvalt i fødselen. Stille og rolig måtte alt forberedes. Min bror, hvis absolute taushet jeg kunne stole blindt på, var den eneste jeg indviet i forandringen. Og mange og store tjenester ydet han meg i den tid vi var alene om kjendskapet. Så kom løitnant Thv. Nilsen, - dengang "Fram"s næstkommanderende, nå "Fram"s fører - hjem, og jeg fandt øieblikkelig at måtte meddele ham min beslutning. Den måte, hvorpå han optok det, gjorde meg tryg i mitt valg av ham. Jeg forstod, at jeg i ham hadde fått ikke alene en dygtig og pålidelig mann, men også en god kamerat. Og dette var noe av det allervigtigste. Er forholdet mellom chef og næstkommanderende godt, kan mange ubehageligheter avverges og unødige plager undgåes. Desuten medfører en god forståelse her en spire og et eksempel til god forståelse over hele fartøiet. Det var en stor lettelse at kaptein Nilsen i januar 1910 kom hjem og kunne hjælpe, - hva han gjorde med en villighet, dygtighet og pålidelighet, som jeg ikke har ord nok for at berømme.