Nordpolen er nådd. I ett nu spredtes nyheten over verden. Det mål, som så mange hadde drømt om, som så mange hadde arbeidet og lidd, ja ofret sitt liv for - var nådd. Det var i september 1909 denne etterretningen kom til oss.

I samme øyeblikk forstod jeg greit og tydelig at den tredje Fram-ferdens opprinnelige plan - utforskningen av nordpolarbassenget - sto på vippebrettet. Her måtte det handles hurtig og uten nølen, skulle ekspedisjonen frelses. Like så hurtig som nyheten hadde passert gjennom kabelen, like så hurtig hadde jeg bestemt frontforandring - å gjøre helt om og vende nesen mot sør.

Visstnok hadde jeg i min plan gjort oppmerksom på at den tredje Fram-ferden i ett og alt ville bli en vitenskapelig ekspedisjon og ikke befatte seg med rekordjakt, og visstnok hadde de mange bidragsydere, som så varmt hadde støttet min sak, gjort dette med den opprinnelig lagte planen for øye; men som forholdene nå hadde forandret seg, og så liten utsikt som jeg nå hadde til å realisere min opprinnelige plan, fant jeg det verken lavt eller illojalt overfor mine understøttere å slå et slag, som med ett ville bringe det hele på fote, - frelse de store utgifter, ekspedisjonen allerede hadde hatt, og frelse de mange bidrag fra å gå i vasken.

Det var derfor med god samvittighet jeg bestemte meg til å utsette min opprinnelige plan et år eller to for i mellomtiden å søke å oppdrive de manglende midler. Nordpolen, det nest siste spørsmålet av populær interesse innen polarforskningen, var løst. Skulle det nå lykkes meg å vekke interesse for mitt foretak, sto der intet annet igjen for meg å gjøre enn å søke å løse det siste store spørsmålet - Sørpolen.

Jeg vet at det har vært rettet bebreidelser mot meg, fordi jeg ikke straks fremla den utvidede planen, så både ekspedisjonens bidragsydere og de forskere, som forberedte ferder mot de samme egne, kunne lære den å kjenne. Jeg visste vel at disse bebreidelsene ville komme og hadde derfor omhyggelig overveiet denne siden av saken. Hva de første - mine bidragsydere - angikk, så slo jeg meg snart til ro. De var alle store folk og hevet over diskusjonen om anvendelsen av de beløp, de hadde ofret for saken. Så stor tillit visste jeg, jeg hadde blant disse folk at de alle ville oppfatte forholdene rett og vite at når tiden kom, ville deres bidrag bli nyttet i det øyemed de var gitt til. At jeg ikke tok feil, har jeg allerede nå hatt utallige beviser for.

Hva de siste angår, - de andre antarktiske ekspedisjoner, som ble planlagt i denne tid, - så skaffet heller ikke disse meg noen større skrupler. Jeg visste jeg ville bli i stand til å underrette kaptein Scott om den utvidede planen, innen han forlot sivilisasjonen, og da ville jo noen få måneder før eller senere ikke spille noen større rolle. Scotts plan og utrustning var så vidt forskjellig fra min plan og utrustning at jeg betraktet det telegram, som jeg senere sendte ham med melding om at vi søkte ned i de antarktiske egne, mer som et tegn på høflighet enn som en meddelelse, som selv i ringeste grad kunne bringe ham til å forandre sitt program. Den engelske ekspedisjonen var helt og holdent basert på vitenskapelige undersøkelser. Polen var bare en bisak, mens mine forlengede planer gjaldt polen i første rekke. Vitenskapen fikk på denne lille avstikkeren skjøtte seg selv; men jeg visste jo godt at vi ikke kunne rekke polen på den veien, jeg hadde bestemt meg til å ta, uten i betraktelig grad å berike flere forskjellige grener av vitenskapen.

Utrustningen var helt forskjellig og jeg tviler på at kaptein Scott med sin store erfaring i sørpolarforskning, i noe punkt ville ha veket fra de erfaringer, han engang hadde høstet, og forandret sitt utstyr etter det utstyr, som jeg fant det best å anvende. Både i erfaring og i midler var jo jeg Scott langt underlegen.

Hva løytnant Shirase med Kaiman Maru angår, så forstod jeg hans plan så at han ville vie kong Edward VIIs land hele sin oppmerksomhet.

Etter at jeg således grundig hadde overveiet disse spørsmål, kom jeg til de slutninger, jeg har nevnt, og min plan var ugjenkaldelig fattet. Om jeg på dette tidspunkt hadde offentliggjort min hensikt, ville dette bare ha gitt anledning til en hel del avisvrøvl og muligvis endt med at barnet var blitt kvalt i fødselen. Stille og rolig måtte alt forberedes. Min bror, hvis absolutte taushet jeg kunne stole blindt på, var den eneste jeg innviet i forandringen. Og mange og store tjenester ytet han meg i den tiden vi var alene om kjennskapet. Så kom løytnant Thv. Nilsen, - den gang "Fram"s nestkommanderende, nå "Fram"s fører - hjem, og jeg fant øyeblikkelig å måtte meddele ham min beslutning. Den måten, hvorpå han opptok det, gjorde meg trygg i mitt valg av ham. Jeg forstod at jeg i ham hadde fått ikke alene en dyktig og pålitelig mann, men også en god kamerat. Og dette var noe av det aller viktigste. Er forholdet mellom sjef og nestkommanderende godt, kan mange ubehageligheter avverges og unødige plager unngås. Dessuten medfører en god forståelse her en spire og et eksempel til god forståelse over hele fartøyet. Det var en stor lettelse at kaptein Nilsen i januar 1910 kom hjem og kunne hjelpe, - hva han gjorde med en villighet, dyktighet og pålitelighet, som jeg ikke har ord nok for å berømme.