Tekst - "Sydpolen - Den norske sydpolsfærd med Fram" Roald Amundsen

lukk og begynn å skrive
Nordpolen er naadd. I ett nu spredtes nyheten over verden. Det maal, som saa mange hadde drømt om, som saa mange hadde arbeidet og lidt, ja ofret sit liv for - var naadd. Det var i september 1909 denne efterretning kom til os.

I samme øieblik forstod jeg greit og tydelig, at den tredje Fram-færds oprindelige plan - utforskningen av nordpolarbassænget - stod paa vippebrættet. Her maatte handles hurtig og uten nølen, skulde ekspeditionen frelses. Like saa hurtig som nyheten hadde passert gjennem kabelen, like saa hurtig hadde jeg bestemt frontforandring - at gjøre helt om og vende næsen mot syd.

Vistnok hadde jeg i min plan gjort opmerksom paa, at den tredje Fram-færd i ett og alt vilde bli en videnskabelig ekspedition og ikke befatte sig med rekordjagt, og vistnok hadde de mange bidragsydere, som saa varmt hadde støttet min sak, gjort dette med den oprindelig lagte plan for øie; men som forholdene nu hadde forandret sig, og saa liten utsigt som jeg nu hadde til at realisere min oprindelige plan, fandt jeg det hverken lavt eller illojalt overfor mine understøttere at slaa et slag, som med ett vilde bringe det hele paafote, - frelse de store utgifter, ekspeditionen allerede hadde hat, og frelse de mange bidrag fra at gaa i vasken.

Det var derfor med god samvittighet jeg bestemte mig til at opsætte min oprindelige plan et aar eller to for i mellemtiden at søke at opdrive de manglende midler. Nordpolen, det næstsidste spørsmaal av populær interesse inden polarforskningen, var løst. Skulde det nu lykkes mig at vække interesse for mit foretagende, stod der intet andet igjen for mig at gjøre end at søke at løse det sidste store spørsmaal - Sydpolen.

Jeg vet, der har været rettet bebreidelser mot mig, fordi jeg ikke straks fremla den utvidede plan, saa baade ekspeditionens bidragsydere og de forskere, som forberedte færder mot de samme egne, kunde lære den at kjende. Jeg vidste vel, at disse bebreidelser vilde komme og hadde derfor omhyggelig overveiet denne side av saken. Hvad de første - mine bidragsydere - angik, saa slog jeg mig snart til ro. De var alle store folk og hævet over diskussionen om anvendelsen av de beløp, de hadde ofret for saken. Saa stor tillid visste jeg, jeg hadde blandt disse folk, at de alle vilde opfatte forholdene ret og vite, at naar tiden kom, vilde deres bidrag bli nyttet i det øiemed de var git til. At jeg ikke tok feil, har jeg allerede nu hat utallige beviser for.

Hvad de sidste angaar, - de andre antarktiske ekspeditioner, som planlagdes i denne tid, - saa skaffet heller ikke disse mig nogen større skrupler. Jeg visste jeg vilde bli istand til at underrette kaptein Scott om den utvidede plan, inden han forlot civilisationen, og da vilde jo nogen faa maaneder før eller senere ikke spille nogen større rolle. Scotts plan og utrustning var saa vidt forskjellig fra min plan og utrustning, at jeg betragtet det telegram, som jeg senere sendte ham med melding om, at vi søkte ned i de antarktiske egne, mere som et tegn paa høflighet end som en meddelelse, som selv i ringeste grad kunde bringe ham til at forandre sit program. Den engelske ekspedition var helt og holdent basert paa videnskabelige undersøkelser. Polen var bare en bisak, mens mine forlængede planer gjaldt Polen i første række. Videnskapen fik paa denne lille avstikker skjøtte sig selv; men jeg visste jo godt, at vi ikke kunde række Polen ad den vei, jeg hadde bestemt mig til at ta, uten i betragtelig grad at berike flere forskjellige grener av videnskapen.

Utrustningen var helt forskjellig og jeg tviler paa, at kaptein Scott med sin store erfaring i sydpolarforskning, i noget punkt vilde ha veget fra de erfaringer, han engang hadde høstet, og forandret sit utstyr efter det utstyr, som jeg fandt det bedst at anvende. Baade i erfaring og i midler var jo jeg Scott langt underlegen.

Hvad løitnant Shirase med Kaiman Maru angaar, saa forstod jeg hans plan saa, at han vilde vie Kong Edward VII's land hele sin opmerksomhet.

Efterat jeg saaledes grundig hadde overveiet disse spørsmaal, kom jeg til de slutninger, jeg har nævnt, og min plan var ugjenkaldelig fattet. Om jeg paa dette tidspunkt hadde offentliggjort min hensigt, vilde dette bare ha git anledning til en hel del avisvrøvl og muligvis endt med, at barnet var blit kvalt i fødselen. Stille og rolig maatte alt forberedes. Min bror, hvis absolute taushet jeg kunde stole blindt paa, var den eneste jeg indviet i forandringen. Og mange og store tjenester ydet han mig i den tid vi var alene om kjendskapet. Saa kom løitnant Thv. Nilsen, - dengang "Fram"s næstkommanderende, nu "Fram"s fører - hjem, og jeg fandt øieblikkelig at maatte meddele ham min beslutning. Den maate, hvorpaa han optok det, gjorde mig tryg i mit valg av ham. Jeg forstod, at jeg i ham hadde faat ikke alene en dygtig og paalidelig mand, men ogsaa en god kamerat. Og dette var noget av det allervigtigste. Er forholdet mellem chef og næstkommanderende godt, kan mange ubehageligheter avverges og unødige plager undgaaes. Desuten medfører en god forstaaelse her en spire og et eksempel til god forstaaelse over hele fartøiet. Det var en stor lettelse at kaptein Nilsen i januar 1910 kom hjem og kunde hjælpe, - hvad han gjorde med en villighet, dygtighet og paalidelighet, som jeg ikke har ord nok for at berømme.