Men pastoren blinket med de tynne øyelokkene og smilte stramt med forsikring om at kapellanen i grunnen sannsynligvis lite eller intet visste, for kapellan Vamberg sto ikke på den beste foten med sin sogneprest.

Derfor lot sognepresten alle undersøkelser fare, inntil han på vårtinget hørte fogd Jespersen ved punsjbollen den tredje tingdagen på sitt brede trøndersk fordømme seg på at nå skulle de igjen få mer av hoffkryp og skjørteregime innen distriktet. Fogden var allerede på en høy perial og maktet ikke å gi noen ytterligere forklaring. Men da strøk pastoren sin lille spisse nese og luktet pikante Sachen, og dagen derpå satte han seg ut over alle hensyn, besøkte kapellan Vamberg, røkte forsonlig en pipe dårlig tobakk med ham, roste hans siste preken om uforstandig ødselhet og slett utnyttelse av Guds gaver som svært passende for den overdådige menighets tarv og fikk til gjengjeld nyte den lange, gulbrune kapellans stillferdige og gallesyke ondskapsfullheter om den nye skriveren.

Jovisst, det var dessverre skjørteregime og aldeles ikke, det turte han si, mannens fortjenester eller hensynet til statens beste, der hadde skaffet kanselliråden så vel hans nåværende embete som hans tittel. - Dessverre var der atter begått en urettferdighet; både den og den skulle ha hatt bedre grunner i sine søknader. Men hans majestets omgivelser kunne bare altfor ofte forblinde landsfaderens øye og skyve den urette frem til det urette sted. Dessverre, dessverre ja -

Hva fru kansellirådinnen angikk, hadde hun mange slags forbindelser, ble det sagt, og disse forbindelser, der ikke nettopp skulle være av de reneste, hadde - fremdeles etter sigende - skaffet distriktet den nye sorenskriveren, man nå skulle ha å trekkes med. For mannen selv var det nærmest en retrettpost. Han hadde tidligere i København innehatt en vellønnet sekretærstilling hos en svært høytstående person, men var falt ganske i unåde - årsaken var nok at han hadde innlatt seg på utilbørlige intriger - hadde så giftet seg, og straks, like straks etter sitt ekteskap med frøken von Zehren var han blitt utnevnt til sitt nåværende embete.

Dessverre, mye lot seg slutte av et slikt avansement.

Mer visste åpenbart ikke kapellanen, som derfor ble på den blideste måten advart om ikke overilt å dømme sin neste, hvilken formaning han ydmykt døyde, idet han stillferdig fremhvislet en takk for sin overordnedes velmente råd. Dessverre var det så lett å feile, ikke alene i tanker og ord, men også i vandel -

Pastor Lind tok hurtig avskjed for på hjemveien å se innom løytnant Juell på Romstad, hos hvem der stadig var en mugge sterk punsj og et livlig kortspill å finne, da hans onkel, den halvtullete justisråd Hammer, der henlevde sin alderdom i hans hus, ennå lot seg bruke som tredjemann.

Løytnanten møtte pastoren på tunet og hjalp ham ut av karjolen. - Allting var forfallent på Romstad. Av den lange, vidtløftige toetasjes hovedbygningen så kun første stokkverk ut til å være beboelig. Fjøs og låvetak var betenkelig sadelryggete, og i hagen vokste syrenbusker og kirsebærtrær vilt, og eldgamle apaler strakte sine krokete grener opp mot himmelen, som om de bønnfalt om plass og luft.

Løytnant Juell var en høy, fintbygget mann mellom tretti og førti, med blekt ansikt, magre trekk og søvnige øyne. Hans høyre arm var lammet ved et uhell under felttoget i 1788, hvilket var grunnen til at han hadde kvittert kongens tjeneste og trukket seg tilbake til den siste gården, som var ham levnet av slektens tidligere vidtstrakte eiendommer.

Nå lot han nødtvungent verden skjøtte seg selv og fem være like og levde på stumpene, så godt han kunne. Hans hustru var død for en del år siden og hadde etterlatt ham to små barn, en gutt og en pike, der ble undervist av kirkesangeren eller somme tider av en tilfeldig oppsnappet huslærer og for øvrig vokste opp i ubunden frihet.