Der var engang en mann og en kone, som skulle så, men de hadde ikke såkorn og heller ingen penger å kjøpe for. En eneste ku hadde de, og den skulle mannen gå til byen med og selge for å få penger til såkorn. Men da det kom til stykket, turte kona ikke la mannen reise, fordi hun var redd, han skulle drikke pengene opp. Hun gikk da selv av sted med kua og tok dessuten med seg en høne.

Nær ved byen møtte hun en slakter. Skal du selge den kua, mor? spurte han. Ja, jeg skal nok det, sa hun. Hva forlanger du for den, da? Jeg får vel ha en mark for kua, men hønen skal du ha for ti daler, sa hun. Ja, svarte han, hønen har jeg ikke noe bruk for, og den blir du nok kvit, når du kommer til byen, men for kua skal jeg gi deg en mark. Hun solgte sin ku og fikk sin mark, men der var ingen i byen, som ville gi ti daler for en tørr og skabbete høne. Kona gikk derfor tilbake til slakteren igjen og sa: Jeg blir ikke kvit hønen jeg, far! Du får nok ta den også du, som ble ved kua. Det skal vi vel komme ut av, sa slakteren. Derpå trakterte han henne med mat, og ga henne så mye brennevin at hun ble drukken og gikk både fra sans og samling.

Mens hun sov ut, dyppet slakteren henne i en tjæretønne og la henne siden i en fjærhaug.

Da hun våknet, var hun fjæret over det hele og begynte å undre seg: Er det meg eller er det ikke meg? Nei det kan aldri være meg! Det må være en stor underlig fugl. Men hvorledes skal jeg bære meg at for å få vite, om det er meg eller ikke meg? - Jo nå vet jeg, hvorledes jeg skal kunne skjønne, om det er meg: Dersom kalvene slikker meg, og hunden ikke bjeffer på meg, når jeg kommer hjem, så er det meg!

Hunden så neppe et slikt udyr, før den begynte å gjø, som om der var både tyver og skjelmer på gården. Nei det kan visst ikke være meg, sa hun; og da hun kom i fjøset, ville kalvene ikke slikke henne, da de kjente den stramme tjærelukten. Nei, det kan ikke være meg, det må være en underlig fugl, sa hun; krøp så opp på stabburstaket, begynte å slå med armene, som det kunne vært vinger, og ville til værs. Da mannen så dette, kom han ut med riflen og begynte å sikte. Å skyt ikke, skyt ikke! ropte kona, det er meg. Er det deg, sa mannen, så stå ikke der som en geit, men kom ned og gjør regnskap og riktighet for deg. Hun krøp da ned igjen, men hadde ikke en eneste skilling, for den marken, hun fikk av slakteren, hadde hun kastet bort i fullskapen; og da mannen hørte dette, ble han så vred at han sa, han ville gå sin vei fra alt sammen og aldri komme tilbake, dersom han ikke traff tre andre kjerringer, der var like så gale.

Han ranglet da av sted, og da han var kommet et stykke på veien, fikk han se en kjerring, der løp ut og inn i en ny opptømret hytte med et tomt såld. Hver gang hun løp inn, kastet hun forkleet over såldet, som om hun hadde noe i det. Hvorfor gjør du det, mor? spurte han. Å, jeg vil bare bære inn litt sol, svarte hun, men jeg vet ikke hvorledes det er: Når jeg er ute, har jeg solen i såldet, men når jeg kommer inn, så har jeg kastet den bort, og da jeg var i den gamle hytten min, så hadde jeg sol nok, skjønt jeg aldri bar inn det minste; bare noen kunne skaffe meg sol, skulle jeg gjerne gi ham tre hundre daler. Har du en øks, sa mannen, så skal jeg nok skaffe deg sol. Han fikk seg en øks og hogde vindushull, for det hadde tømmermennene glemt; straks kom solen inn, og han fikk sine tre hundre daler. Det var en, tenkte mannen, og gikk av sted igjen.

Om en stund kom han utenfor et hus, hvor der var et forferdelig skrik og skrål. Der gikk han inn og fikk se en kjerring, der holdt på å daske mannen sin i hodet med et banketre; over hodet på ham hadde hun trukket en skjorte uten noe halshull. Vil du slå i hjel mannen din, mor? spurte han. Nei, sa hun, jeg vil bare ha halshull på denne skjorten. Mannen skrek og bar seg ilde og sa: Gud trøste og bedre den, som skal ha ny skjorte på. Dersom noen kunne lære kjerringen min å få halshull på skjorten på en annen måte, skulle jeg gjerne gi ham tre hundre daler. Det skal snart være gjort, kom bare med en saks, sa den annen. Han fikk en saks, klippet hull og gikk lenger frem med sine tre hundre. Det var den annen, sa han ved seg selv.

Langt om lenge kom han til en gård, hvor han tenkte å hvile ut en stund. Da han kom inn der, spurte kjerringen: Hvor er du fra far? Jeg er fra Ringerike, svarte han. Å nei, nei! Er du fra Himmelriket? Så kjenner du vel han Peer den andre, salig mann min da? (Kona hadde vært gift tre ganger; hennes første og siste menn var slemme, derfor trodde hun at alene den annen, der hadde vært snill, var blitt salig). Ja, ham kjenner jeg vel, sa han, som gikk omkring. Hvordan står det til med ham nå da? spurte kona. Å det er kleint med ham, svarte ringerikingen, han rangler gårdimellom der og har verken mat eller klær på kroppen - penger er nå ikke å snakke om. Gud nåde meg for ham da! ropte kjerringen, han behøvde da ikke å gå så ussel han, som der var så mye etter; her henger et helt loft fullt med klær, som hørte ham til, og et stort skrin med penger står her og. Dersom du vil ta det med, skal du få hest og kjerre å kjøre det frem med, og hesten kan han beholde der, og på kjerren kan han jo sitte og kjøre gårdimellom, for han behøver da ikke å gå. Ringerikingen fikk et helt kjerrelass med klær og et skrin fullt med blanke sølvpenger og så mye mat og drikke, som han ville; da han hadde fått det, satte han seg på, og kjørte sin vei. Det var den tredje, sa han ved seg selv; men borte på jordet gikk konas tredje mann og pløyde, og da han fikk se en, som han ikke kjente, reise av gårde med hest og redskap, gikk han hjem og spurte kjerringen, hva det var for en, der for avgårde med den blå hesten. Å han, sa hun, det var en mann fra Himmelriket; han sa at det var så usselt med han Peer den andre, salig mann min at han går der gårdimellom og har verken klær eller penger, så sendte jeg med ham alle disse gamle klærne, som hang her etter ham, og det gamle pengeskrinet, med sølvpengene i. Mannen forstod straks hvor dette bar hen, salet en hest og for av gårde i fullt firsprang. Det varte ikke lenge, før han var tett baketter ham, som satt på kjerren og kjørte; men da den annen merket det, kjørte han hesten og kjerren inn i småskogen, nappet en håndfull hestetagl av hesten, og så sprang han opp i en bakke, hvor han knyttet hestetaglet fast i en bjørk, og under den la han seg til å glane og stirre opp i skyene. Nei, nei, nei! sa han, likesom for seg selv, da Peer den tredje kom kjørende, nei, nå har jeg da aldri sett så rart! Nei, nå har jeg aldri sett maken! Peer sto og så på ham en stund og undret seg over, hva som gikk av ham; endelig så spurte han: Hva ligger du der og koper på? Nei, aldri så jeg maken, sa den annen, her for der en like opp til himmels med en blå hest, her ser du taglet henger igjen i bjørken, og der oppe i skyene ser du den blå hesten. Peer så snart på skyene, og snart på ham, og sa: Jeg ser slett ikke noe annet enn hestetaglet i bjørken, jeg. Nei, du kan ikke se det heller, der du står, sa den annen, men kom hit og legg deg nettopp her, og stirr like opp, og så må du ikke vende øynene bort fra skyene. Mens Peer den tredje lå og stirret opp i skyene, så at hans øyne rant i vann, tok ringerikingen hesten, satte seg opp og reiste av sted både med den og kjerrelasset. Da det begynte å dure på veien, for Peer den tredje opp, men var så forfjamset, fordi den annen reiste av sted med hans hester at han ikke sanset å løpe etter, før det var for sent.

Han var temmelig slukøret, da han kom hjem til kjerringen, men da hun spurte, hvor han hadde gjort av hesten, så sa han: Jeg ga ham den med til Peer den andre; for jeg syntes ikke det var verdt at han skulle sitte på en kjerre og skrangle gårdimellom i Himmelriket; nå kan han selge kjerren, og kjøpe seg en vogn å kjøre på. Det skal du ha takk for! Aldri hadde jeg trodd du var så snill en mann, sa kona.

Da han nå kom hjem, han, som hadde fått de seks hundre dalerne og kjerrelasset med klærne og pengene, så han at alle jordene var pløyde og tilsådd. Det første, han spurte kjerringen om, var, hvor hun hadde fått såkorn fra. Å, sa hun, jeg har alltid hørt at den som noe sår, han noe får, så sådde jeg det saltet, som nordferden satte inn her, og hvis der bare kommer regn, tror jeg nok at det kommer bra opp igjen. Gal er du, og gal blir du, så lenge du lever, sa mannen, men det kan nå være det samme, for de andre er ikke klokere enn du.