Når jeg i nærværende kapittel vil gi en kort skildring av de to arktiske ekspedisjonenes historie, i hvilke jeg har hatt anledning til å ta del, så skjer det vesentlig for å gi leseren det fornødne innblikk i de forhold, under hvilke mine personlige studier og iakttakelser i Grønlands nordligste egne fant sted. For fremstillingen av disse mine personlige iakttakelser er det egentlige formål med nærværende bok. En nøyaktig og utførlig beskrivelse av ekspedisjonenes historie med tilhørende oppgaver over de forskjellige vitenskapelige observasjoner, der regelmessig ble utført, overlater jeg derimot til lederen av de to foretak, så mye mer som alene han er i besittelse av alt det materiale, der kreves til et slikt arbeid. Med hensyn til den første Peary-ekspedisjonens historie, så vil jeg i det følgende gi et utdrag av den rapport, som jeg etter min hjemkomst høsten 1892 forela Det norske geografiske selskap, dog med utelatelse av de delene, der i senere avsnitt vil bli gjort til gjenstand for en fyldigere behandling, således som f.eks. skildringer av den nord-grønlandske folkestammen, livet og naturen i de arktiske egne etc. etc.

Løytnant Pearys plan for denne ekspedisjonen var i korthet følgende: Med et selskap på 5 eller 6 medlemmer vil jeg la meg sette iland ved Whale Sound på Grønlands vestkyst på 77° 35' nordlig bredde i juni eller juli måned. Resten av sommeren samt høsten vil vi tilbringe med å oppføre en hytte for overvintringen, legge opp en rikelig forsyning av kjøtt for bruk under oppholdet der, samle, gjøre vitenskapelige undersøkelser, gjøre utflukter til innlandsisen og, hvis årstiden er gunstig, opprette et forsyningsdepot nær Humboldtbreens sørlige hjørne. I løpet av vinteren vil vi gjøre i stand kjelker, ski, klær og reiseudrustning, samt øve oss i å gå på ski og kanadiske truger, hvortil bunnen av Whale Sound er godt skikket. Til våren vil 4 eller 5 av selskapet dra av sted over innlandsisen til Humboldtbreen, mens en eller to vil bli igjen for å ta vare på huset. Hvis der gjøres god fremgang, vil vi fortsette fra Humboldtbreen til bunnen av Petermannfjorden. Her vil to eller tre av selskapet dra videre, mens de andre vender tilbake til Whale Sound kun med den nødvendige proviant for hjemturen. De, som drar videre, vil fortsette til Sherard Osborn fjord, gå videre til bunnen av De Long fjord og så fortsette derfra til Grønlands nordligste punkt. Når dette punktet er nådd og dets geografiske beliggenhet bestemt, vil man gå den samme vei tilbake til Whale Sound, og deretter vil ekspedisjonen benytte første anledning til å vende hjem til Amerika.

Dette var altså Pearys plan, og som den ble lagt, ble den også i det vesentligste gjennomført.

Antallet av ekspedisjonens medlemmer var fem. Foruten løytnant Peary besto gruppen av legen, dr. Cook, en svært aktiv og energisk mann på henimot de 30, der særlig som ekspedisjonens etnolog innla seg betydelige fortjenester under vårt opphold blant de innfødte. Videre mr. Gibson, der som fremragende sportsmann og særlig som dyktig jeger var vårt lille selskap til uberegnelig nytte, samt dessuten mineralogen, mr. Verhoeff, der blant annet hadde bidratt 2000 dollar til dekning av ekspedisjonens utgifter. Den sistnevnte kom, som vi skal se, dessverre aldri mer til å sette foten tilbake i sitt fedreland. Selv var jeg den yngste av selskapet, idet jeg ved ekspedisjonens avreise ennå ikke hadde fylt mitt 20. år. Selvfølgelig var vi alle frivillige uten noen som helst pekuniær godtgjørelse for vår deltagelse i ekspedisjonen. Som ekspedisjonens kokk fulgte negeren Matt med, der i flere år hadde vært Pearys tjener og nå i tillit og trofasthet til sin herre ikke betenkte seg på å følge ham til de arktiske egne. Dessuten ble vårt lille selskap ledsaget av en kvinne, nemlig Pearys hustru, hva der i Amerika ikke minst bidrog til å gjøre hele ekspedisjonen til et sensasjonelt foretak.

Den 6. juni forlot ekspedisjonen New York i selfangeren Kite. Foruten ekspedisjonens medlemmer fulgte med en del vitenskapsmenn fra Filadelfia for å gjøre iakttakelser og innsamlinger under reisen, dog alene i den hensikt, å medfølge skipet tilbake etter å ha satt vårt lille selskap iland.

Etter en lang og til dels kjedelig reise langs Nord-Amerikas og Newfoundlands kyster og over Davis-stredet fikk vi endelig den 23. juni øye på det land, hvortil all vår higen og lengsel sto.

På veien oppover langs Grønlands vestkyst anløp vi et par av de danske kolonier, nemlig Godhavn og Upernavik, hvor vi i den korte tiden, vi oppholdt oss der, ble overmåte vennlig og gjestfritt behandlet av de derværende danske embetsmenn.

Den 2. juli ble vi stoppet av pakisen i Melvillebukten, hvoretter vi i tre uker var innestengt i isen og herunder kun gjorde ytterst ringe fremgang. Dagene falt oss i denne tid temmelig lange, idet vi alle var utålmodige etter å nå vårt bestemmelsessted, det til vinterkvarter utsette punktet i Inglefield Gulf. Vår hovedbeskjeftigelse var å skyte sel og sjøfugl samt å spise. - Den 11. juli hendte det uhell at løytnant Peary brakk sitt ene ben, idet det ble rammet av en under rattet anbrakt kort jernrorpinne, der gjorde et voldsomt slag til siden, just som skipet gikk akterover, og roret derunder kom i kollisjon med et stort isflak. Mr. Peary fant seg imidlertid rolig i sin skjebne. I fire uker måtte han holde sengen, men sikker på seg selv og sin sak betraktet han hele uhellet med den største sinnsro.

Den 16. juli skjøt vi vår første bjørn og observerte i de følgende dagene flere uten dog å komme dem på skuddhold.