Kongo-staten er i disse dager 20 år gammel; den skulle nesten ha trådt ut av sine barnesko; men vi får vel gi den ennå fem år til en så viktig operasjon. Rom skal jo heller ikke være bygget på en dag, og et kvart sekel er ikke for mye til å erverve, pasifisere og sette skikk og orden på et landområde, fem ganger større enn Frankrike, med en befolkning på mangfoldige millioner, skilt i hundrevis av innbyrdes fiendtlige raser, som alle har levd i sin opprinnelige naturtilstand fra tidenes morgen. Den unge staten nærmer seg altså slyngelalderen, man kan slutte seg til dens evner og karakter; og jeg vil i en del brev meddele litt om det interessante fenomen - l'Etat Indépendant du Congo, - om dets historie og institusjoner, om sort og hvitt, om daglig liv og om diverse annet av blandet innhold.

Jeg skriver naturligvis ikke for vitenskapsmenn eller for det faste parkettet i det geografiske selskap; de folk kjenner jo all verdens geografi, historie og politikk på sine fingre; jeg vil kun prate litt med venner og kjente og underholde i korte stunder den store blokken av avisslugere, hvis kjennskap til Kongo formentlig oppløser seg i en del forholdsvis tomme ord som: Livingstone, Stanley og Emin Pascha, - Kong Leopold, - svært stort land, - helvetes klima, kautsjuk, elfenben og mishandling av de innfødte; men herved, har man jo allerede lagt for dagen både allmenndannelse og medfølelse for de stakkars sorte!

Kanskje jeg også kunne friste en del yngre leger, jurister, ingeniører og offiserer til å søke seg herned, og det ville ikke være det verste, de kunne gjøre i disse bedrøvelige tider, da alle sitter forsamlet under den felles gråtepilen og oppmuntrer hverandre gjensidig med monotone klagesanger; - mens arbeidere, håndverkere og unge jorddyrkere, som vi selv har så inderlig god bruk for, drar ut i samlet fylking.

Men - uten de beste anbefalinger nytter det ikke å melde seg, og man må, i motsetning til hva man ellers pleier derhjemme, se mer på god lønn enn på vennlig omgang.

Jeg ser visstnok at man også i norske aviser skriver om det sørgelige i at landets unge, utmerkede sønner reiser ut til det forferdelige Kongo, som de ikke kjenner noe til, og hvor et morderisk klima langsomt, men sikkert vil ta deres kostbare liv.

Ja, det er jo alltid en risiko, det kan man ikke nekte for, og det skal jeg nok siden fortelle litt om; men spesielt nordmennene har liten grunn til å beklage seg over Kongo; det er påfallende hvor godt de har berget seg hernede i det vanskelige klima. Her har aldri vært mange av dem, omkring 20 gjennomsnittlig i de senere år, mens her er ca. 120 svensker, 20-40 dansker og 250 italienere. Og de har ikke mange dødsfall i årenes løp å sørge over; et par er bukket under for sykdommer, og et par offiserer er falt i krig med de innfødte, men offiserer, og særlig de, som går i fremmed tjeneste i urolige tider, bør vel alltid være forberedt på døden under utøvelsen av den edle krigskunst.

Jeg må også nevne den utmerkede karriere, nordmennene har gjort hernede, nesten alle sammen, og en del eksempler vil i så henseende være opplysende.

6 offiserer, yngre folk omkring de 30, er blitt kommandanter av 1. klasse, den høyeste militære grad, og med en avlønning, som selv en norsk statsråd kunne se seg om etter, og de er alle blitt betrodd svært viktige poster. Den eldste av dem - Sundt - var, da han i fjor reiste hjem med stor påskjønnelse av sin virksomhet, sjef for det store distrikt Manyema, det gamle araberredet omkring Kasongo og Nyangwe. De husker Stanleys og Tippo-Tips utgangspunkt for flodreisen.

En annen kommandant, Engh, som er hjemme på ferietur, har vært sjef for det særdeles viktige grensedistrikt Haut-Ituri, oppover mot Nilen og de store sjøer, med engelskmennene som vaktsomme naboer; en stilling, han skjøttet til alles tilfredshet, og hvori han nå er avløst av en tredje veltjent Kongo-nordmann, Lund, som før var sjef for Stanleyfalls.

De tre andre kommandanter, Sannes, Halling og Myhre, har likeledes vært overdratt ansvarsfulle og viktige hverv.

Den eneste norske legen, Inge Heiberg, har i de siste 1,5 år hatt i oppdrag å studere de forskjellige epidemiske sykdommer i Kongo, navnlig "sovesyken", og har som statens representant reist og arbeidet sammen med en fra The Liverpool School of Tropical Medicine utsendt legekommisjon. Heiberg er her svært avholdt og ansett som lege.

Det er rart at ikke flere yngre norske leger søker hit; man skulle dog tro at her var mye å se og lære og svært interessant stell både med det ytre og det indre menneske, - av alle raser og kulører; noen atpåskillinger bør en dyktig lege også kunne gjøre regning på ved privat praksis blant handelsfolk og misjonærer. Men de har vel fullt opp å gjøre hjemme, alle våre leger; der er jo ikke for mange av dem, bare en doktor på hvert tusentall friske medmennesker!

Nesten samtlige Kongo-leger er italienere. Våre ingeniører har heller ikke interessert seg for Kongo; men arbeidet har jo også vært hardt, - jernbaneanlegget mellom Matadi og Léopoldville var ikke noe, man med glede meldte seg til!

Men det er ganske annerledes med de ingeniørarbeider, som nå pågår i Øvre-Kongo, fra Stanley-Falls eller, som det nå heter, Stanleyville, og langs floden til lands og til vanns, med terrengundersøkelser, baneanlegg og kanaliseringer, med gode klimatiske forhold og rimelige arbeidsvilkår. Disse arbeider vil fortsettes i årevis. Her er kun én norsk ingeniør - Hutschinson - og han er sjef for de nye anleggsverkstedene i Stanleyville og formentlig best stilt av alle de fremmede ingeniører, nesten utelukkende italienere, som er knyttet til disse anlegg.

Av norske sjøfolk er én - Carlsen - los i Banana og har å lose de store Europadamperne på 4000-5000 tonn oppover floden til Boma og Matadi, en strekning på 150 kilometer, - et svært vanskelig og ansvarsfullt arbeid, da flodens dybde stadig skifter, og flodsengen alltid er undergitt forvandlingens lov, idet der danner seg store sandbanker på de utenkeligste steder.

En annen - Otto - er likeledes los; han har den øverste strekningen nærmest Stanleyville; han skal holde leden klar med stager og bøyer og føre frem til Stanleyville de nye lasteskipene på 500 tonn.

Vår kjære postbåt føres også av en norsk sjømann - Børgensen.

Vi er nå 5 jurister hernede; en er dommer for det uhyre distriktet La Province Orientale, som også omfatter de ovennevnte distrikter Manyema og Haut-Ituri; det har størrelse som Frankrike og ligger mellom Kongo- og Aruwimifloden og de store sjøer Albert-, Albert Edward- og Tanganika-sjøen. Distriktets hovedstasjon er Stanleyville, hvor også dommeren bor.

Der finnes utenfor hovedstaden Boma kun tre juridisk utdannede dommere, i Matadi, i Léopoldville og fra 1. januar i år - i Stanleyville. Men der arbeides for tiden i Bruxelles på opprettelsen av en ny appelldomstol for hele Øvre-Kongo med sete i Stanleyville; den skal besettes med tre medlemmer, og som en av disse er som kjent en nordmann antatt. Alle de øvrige jurister, som kommer hit, og som alminneligvis benevnes i avisene "dommer i Kongo", er ansatt i påtalemyndighetens tjeneste som substituter eller representanter for general-prokurøren i Boma, altså nærmest svarende til våre statsadvokater.

Jac. Vogt er substitut i det vanskelige distrikt Abir som i lenger tid har vært gitt i konsesjon til et belgisk selskap, og hvor der nok er en del å rydde opp i, og hvor en dyktig jurist har god bruk for all sin arbeidsevne og juridiske takt. Distriktet ligger rett overfor Nouvelle Anvers på den venstre flodbredden og breder seg derfra langt inn i landet. I Lothaires gamle distrikt, Bangala, er Lund substitut og R. Koht er ansatt i det store distrikt Uelle, hvor der også er nok å ta vare på.

Endelig er den 5. jurist, Munch-Naur, magistrat i justisdireksjonen i Boma, en god og interessant stilling.

Man vil se at de forholdsvis få nordmenn hernede er kommet godt i vei; de kan være vel fornøyd med den karriere, de har gjort, og den behandling som er blitt dem til del. Klimaets herjinger behøver de ikke klage over; det gamle vikingblodet renner ennå rødt gjennom deres årer; en del av dem har vært her i 7-9 år og befinner seg alle vel.

Det kan jo også gjerne ved samme leilighet nevnes at våre landsmenn her nyter stor anseelse, og at de overalt roses for sin ro og takt, sin dyktighet, lojalitet og - robuste natur.