Anne og Alet hører til de mørke skikkelser, ikke bare fordi man føler en gysen hver gang de opptrer, men også fordi der i deres hele natur og handlemåte er så mye hemmelighetsfullt.

Tradisjonen har kastet på de to søstrene et romantisk skjær, som nærværende lille arbeid kommer til å berøve dem. Det var ikke hjertets edleste lidenskap, der brakte pikene til å tre inn på lastens bane. Dette vil ses av etterfølgende fra de påliteligste kilder hentet, med sannhet og virkelighet overensstemmende beretning om de ulykkeliges forbrydelser og deres siste timer.

Alet fødtes i 1739, formodentlig i september, og Anne i 1746, rimeligvis i mars, på Helle. At de i de nevnte månedene har sett lyset kan sluttes av deres dåpsdager, den 20. september og den 8. april. Var der ved deres fødsel noe, som varslet kommende ulykker? Ante presten, da han overøste de vakre pikehodene med dåpens vann at de engang skulle falle under bøddelens øks?

De to søstre fikk sin første oppdragelse i sine foreldres hus, for så vidt der på den tid kunne være tale om oppdragelse. Riset var den gang det store universalmiddel til å bibringe de ulykkelige barn både dyder og kunnskaper. Foreldrene var ofte mer eller mindre sine barns bødler, og plantasjeeierne i Louisiana og Arkansas behandlet visselig overhodet sine negerslaver bedre, enn barna ble behandlet i forrige århundre. Også skolelærerne gjorde en svært hyppig bruk av disse pedanteriets sørgelige redskaper, som Martial temmelig spydig kaller "sceptra pædagogorum". Der kunne fortelles opprørende ting både om den raffinerte grusomhet og den avskyelige råhet, hvormed man i de dager straffet for de ubetydeligste forseelser denne svake barndom, denne uskyldige ungdom, der dog, i regelen, ikke fordrer noe uten omhu, skånsel og aktelse, og aldeles ikke skulle behandles lik dyrene, som man vil temme, eller underkastes den hardeste og mest vanærende tuktelse. Dessverre finnes der ennå i vår tid folk, som er naive nok til å tro at dyden lar seg piske inn, og som derfor anbefaler den barbariske bruk av riset. Der er ennå nok igjen av den lede råhet til at der ikke skulle finnes fedre og mødre, som kun vet å true sine barn med den råeste av alle straffemåter.

Vi vet intet om den måte, hvorpå Anne og Alet er blitt oppdratt, men de har dog neppe hatt tyranniske foreldre. Flere små omstendigheter tyder hen på at både faren og moren har hatt et varmt hjerte for sine barn, og at barna også har næret kjærlige følelser for foreldrene. Dyden er hos de to piker neppe blitt pisket ut. Søstrene kom imidlertid, i det minste den ene, til å forlate sine foreldres hus lenge, før barndomstiden var utløpt.

Alet ble om høsten 1755 konfirmert i Øyestad sogns eldgamle kirke og var en, etter den tids fordringer, vel opplyst konfirmant. Enten samme år eller, hva der er mer sannsynlig, allerede i året 1748 (saken er dunkel og uviss) kom hun i huset til en på hennes fødested boende mann Alf Ånonsen, som var gift med en kone ved navn Karen Johnsdatter, der, da hun engang under de senere forhør kalles Alets "faster", må ha vært hennes fars halvsøster. Disse ektefolk var barnløse; de hadde derfor antatt Alet som sin datter og bestemt at hun skulle være deres arving. Alf var av et mildt gemyt, og det kan ikke betviles at begge pleieforeldrene har kastet sin kjærlighet på det vakre barn. Alet er sikkerlig ikke blitt fordervet ved overdreven strenghet, men den unge pike må dog ha vært utsatt for demoraliserende innflytelser, for sørgelige påvirkninger, som har bidratt til å utvikle den nesten utrolige lettsindighet og hjerteløshet, som synes å ha vært grunntrekk i hennes karakter.

Alet forble i Alfs hus, inntil hun hadde fylt sitt 25. år og synes å ha vist seg som en flink og skikkelig pike, der i fullt mål nøt sine omgivelsers yndest og aktelse. Det onde var ennå ikke kommet til utbrudd hos henne; det vokste stille i dypet av hennes hjerte likesom urverdenens uhyre krypdyr.

Imidlertid var også Anne kommet bort fra sine foreldres hus. Allerede i året 1757 var hun i en alder av kun 11 år blitt satt i tjeneste hos en mann på gården Thingstvedt, og det må vel anses som et bevis på hennes foreldres trange kår at de kunne sende sin yngste datter fra seg i så ung en alder. Anne har ikke vandret på roser i sin barndom. Tyendets lodd er ikke misunnelsesverdig og var det ennå mindre i forrige århundre. Den samme tyranniske råhet, for hvilken barna var utsatt både i hjemmet og i skolen, kom også til syne i forholdet mellom husbonder og tjenere og det i en like så motbydelig skikkelse. Tjenerne ble ofte behandlet ikke stort bedre enn heloter. Hustukten florerte, og selv voksne piker kunne bli tuktet på den brutaleste måte, hvis de var så uheldige å slå en tallerken i stykker. Leseren ville reddes, hvis forfatteren fortalte ham de grusomheter, som selv i en tid, der ikke ligger så langt tilbake, er blitt utøvd mot tyendet i hans fødeegn, og det av "damer" og i aristokratiske hus.

Den barbariske skikk å prygle barn og tjenere har alene kunnet innføres og opprettholdes hos et folk, der, som vårt, har vært vant til å utøve de hardeste tuktelser på sine slaver. Hvem skulle ikke ynkes, når han tenker på trellenes kår hos våre rå forfedre?

Det er ikke kjent, om Anne kom i en mild eller i en streng tjeneste. Stedet, hvor hun tjente, lå dog kun i et bøsseskudds avstand fra hennes foreldres hus, når man ved bøsseskudd tenker på en Minié-rifles eller et Chassepotgeværs skuddvidde, og hun har vel således oftere kunnet besøke sine foreldre og søsken. Hun forble i hele 5 år i sin tjeneste, et bevis på at hennes herskap har vært tilfreds med henne. Om høsten 1761 kom hun endelig tilbake til sine foreldre, da hun i den kommende vinter skulle forberedes til konfirmasjon.

Anne ble konfirmert i Øyestads kirke om våren 1762. Om hennes kunnskap i vår guddommelige religions sannheter savnes all opplysning. Rimeligvis har hun stått på samme trinn som Alet. Disse piker tilhørte en familie, der var vel utstyrt både i åndelig og legemlig henseende.

Straks etter å ha bekreftet sin pakt med Gud måtte Anne atter dra ut for å tjene for sitt brød. Denne gang var det en 73 år gammel enke ved navn Guri Hansdatter, hos hvem hun kom i tjeneste. Denne kone bodde på Villumstad på den skjønne Hisø, omtrent 3/4 mil fra Helle. Her inntraff den ulykke at enkens hus ble ødelagt ved ildebrann i juni 1762, og Guri ble nå med sin unge tjenestepike nødt til å ta sin tilflukt til sin nabokone Gumborg Nielsdatter, der var gift med en sjømann Daniel Geruldsen, som da var fraværende på en sjøreise. Denne brave sjømanns kone åpnet da også med velvilje sitt hus for de brannlidte.

Anne var svært misfornøyd i sin nye tjeneste på Hisøen. Hun ble plaget av lengsel etter sitt barndomshjem ved Hellefossen; hun ville bort fra Hisøen, hun kunne ikke trives i dette Arkadien. Hun tenkte kanskje ofte på en liten grønn høyslette under et fjell, der var beliggende noen hundre skritt fra hennes foreldres hus; hun følte seg kanskje dratt av en forunderlig makt tilbake til dette yndige lille platå, hvor hun og Alet så ofte hadde plukket blomster eller lekt sammen med barna fra nabolaget.

Var de to søstrene aldri blitt overfalt av en uforklarlig angst, hadde en mørk anelse aldri grepet dem på dette stedet midt under deres lek?

Anne følte på Hisøen alle lengselens kvaler. Hun gikk omkring med tårer i sine blå øyne. Der finnes mennesker, som føler hjemve i en mils avstand fra det sted, hvor de er født og oppvokst, som kun befinner seg vel der, hvor de var lyksalige som barn.

Denne hjemveen skulle bli Annes ulykke.