Der var et dypt stup nede mellom to fjell; igennem det stup drog en vand-rik elv tungt henover sten og urd. Højt var der op på begge sider og bratt, hvorfor den ene side stod bar; men tæt innunder og så nær elven, at den vår og høst la væte henover, stod en frisk skog i klynge, så opp og foran seg og kunne hverken komme hit eller ditt.
Enn om vi klædde fjellet? sa eneren en dag til den utenlandske ek, som den stod nærmere enn alle de andre. Eken så ned for at komme etter, hvem det var som talte; dernæst så den op igjen og taug. Elven arbejdede så tungt at den gikk hvit; nordenvinden hadde lagt inn gennem stupet og skrek i kløvterne; det bare fjell hang tungt utover og frøs... Enn om vi klædde fjellet? sa eneren til furuen på den annen side. Skulle det vere nogen, måtte det vel blive oss, sa furuen; den tok seg i skegget og så bortover til bjørken: hva mener du? - Men bjørken glyttede varsomt opp imot fjellet; så tungt lå det ut over henne, at hun syntes ikke at kunne drage pusten pusten engang; lad os klæ det i Guds navn, sa bjørken, og ikke flere enn disse tre var, så tok de på seg at klæde fjellet. Eneren gikk først.
Da de kom et stykke på vej, møtte de lynget. Eneren ville likesom gå det forbi. Nej, tak lynget med, sa furuen. Og lynget i vej. Snart begyndte det at rape for eneren; bit i meg, sa lynget. Eneren så gjorde, og hvor der var bare en liten rivt, der stakk lynget en finger inn, og hvor det først hadde fått en finger, fikk eneren hele hånden. De krabbed og krøp, furuen tungt etter, bjørken med. Det er sælebot i det, sa bjørken.
Men fjellet begynte at tænke over, hva det vel kunne vere for noe småtteri, som for og klorte opover det. Og da det hadde tænkt på dette et par hundrede år, sendte det en liten bekk nedover for at se etter. Det var ennda i vårflommen, og bekken smatt sålenge, til den traf på lynget. Kære, kære lyng, kann du ikke slippe meg frem; jeg er så liten, sa bekken. Lynget hadde meget travelt, lettede bare på seg og arbejdede videre. Bekken innunder og frem. Kære, kære ener, kan du ikke slippe meg frem; jeg er så liten. Eneren så hvast på den; men når lynget hadde sluppet den frem, kunne vel alletider også den. Bekken oppunder og frem, og kom nå ditt, hvor furuen stod og pustede i bakken. Kære, kære furu, kann du ikke slippe meg frem; jeg er så liten, jeg, sa bekken, kysste furuen på foten og gjorde seg så innerlig lækker. Furuen ble skammfull ved det og slapp den frem. Men bjørken lettede på seg, før bekken spurte. Hi, hi, hi, sa bækken og vokste. Ha, ha, ha, sa' bekken og vokste. Ho, ho, ho! sa' bekken, og kastede lynget og eneren og furuen og bjørken framstupes og på rygg opp og ned i de store bakker. Fjellet sat i mange hundrede år og tenkte på, om det ikke hadde draget på smilen den dag.
Det var tydeligt nokk: fjellet ville ikke bli klædt. Lynget ærgrede seg, så det ble grønt igjen, og da tok det avsted. Frisk mod! sa' lynget.
Eneren hadde rejst seg på huk for at se på lynget; og sålenge sat den på huk, til den sat opprett. Den klødde seg i håret, satte ivej og bet så fast, at den syntes fjellet måtte kenne det. Vil ikke du ha meg, så vil jeg ha deg. Furuen krøkte litt på tæerne, for at kenne om de var hele, lettede så på den ene foten, som var hel, så på den annen, som også var hel, så på dem begge to. Den undersøkte først hvor den hadde gått, dernæst hvor den hadde ligget, og endelig hvor den skulle gå. Tok den så på at rusle ivej, og lot som den aldrig hadde fallen. Bjørken hadde sølet seg så stygt til, rejste seg nå og pyntede seg. Og nå bar det avsted, fortere enn fort, opover og til siderne, i solskin og regnvejr. Hva er det også for noe, sa' fjællet, når sommersolen stod på - det glittrede i duggen, fuglerne sang, skogmusen pep, haren hoppet, og røysekatten gemte seg og skrek.
Så var dagen kommet, at lynget fikk det ene øjet oppover fjellkanten. Ånej, ånej, ånej! sa lynget - og vekk var det. Kære, hva er det lynget ser? sa eneren og kom såvidt, at den fikk kike op. Ånej, ånej! skrek den, og var vekk. Hva er det, som går av eneren idag? sa furuen og tok lange skridt i solheten. Snart kunne den løfte seg på tæerne og glytte op. Å-nej! - grener og pigger ble stående ende tilvejrs av forundring. Den kavede avsted, kom opp, og vekk var den. Hva er det alle de andre ser, og ikke jeg, sa' bjørken, lettede skørterne vel opp og trippede etter. Der fikk den hele hovedet opp med en gang. Å-å! - står her ikke en stor skog både av furu og lyng og ener og bjørk oppe på marken og vænter os, sa' bjørken, og bladene skalv i solskinnet, så duggen trillede. Ja, slik er det at nå frem, sa eneren.
Enn om vi klædde fjellet? sa eneren en dag til den utenlandske ek, som den stod nærmere enn alle de andre. Eken så ned for at komme etter, hvem det var som talte; dernæst så den op igjen og taug. Elven arbejdede så tungt at den gikk hvit; nordenvinden hadde lagt inn gennem stupet og skrek i kløvterne; det bare fjell hang tungt utover og frøs... Enn om vi klædde fjellet? sa eneren til furuen på den annen side. Skulle det vere nogen, måtte det vel blive oss, sa furuen; den tok seg i skegget og så bortover til bjørken: hva mener du? - Men bjørken glyttede varsomt opp imot fjellet; så tungt lå det ut over henne, at hun syntes ikke at kunne drage pusten pusten engang; lad os klæ det i Guds navn, sa bjørken, og ikke flere enn disse tre var, så tok de på seg at klæde fjellet. Eneren gikk først.
Da de kom et stykke på vej, møtte de lynget. Eneren ville likesom gå det forbi. Nej, tak lynget med, sa furuen. Og lynget i vej. Snart begyndte det at rape for eneren; bit i meg, sa lynget. Eneren så gjorde, og hvor der var bare en liten rivt, der stakk lynget en finger inn, og hvor det først hadde fått en finger, fikk eneren hele hånden. De krabbed og krøp, furuen tungt etter, bjørken med. Det er sælebot i det, sa bjørken.
Men fjellet begynte at tænke over, hva det vel kunne vere for noe småtteri, som for og klorte opover det. Og da det hadde tænkt på dette et par hundrede år, sendte det en liten bekk nedover for at se etter. Det var ennda i vårflommen, og bekken smatt sålenge, til den traf på lynget. Kære, kære lyng, kann du ikke slippe meg frem; jeg er så liten, sa bekken. Lynget hadde meget travelt, lettede bare på seg og arbejdede videre. Bekken innunder og frem. Kære, kære ener, kan du ikke slippe meg frem; jeg er så liten. Eneren så hvast på den; men når lynget hadde sluppet den frem, kunne vel alletider også den. Bekken oppunder og frem, og kom nå ditt, hvor furuen stod og pustede i bakken. Kære, kære furu, kann du ikke slippe meg frem; jeg er så liten, jeg, sa bekken, kysste furuen på foten og gjorde seg så innerlig lækker. Furuen ble skammfull ved det og slapp den frem. Men bjørken lettede på seg, før bekken spurte. Hi, hi, hi, sa bækken og vokste. Ha, ha, ha, sa' bekken og vokste. Ho, ho, ho! sa' bekken, og kastede lynget og eneren og furuen og bjørken framstupes og på rygg opp og ned i de store bakker. Fjellet sat i mange hundrede år og tenkte på, om det ikke hadde draget på smilen den dag.
Det var tydeligt nokk: fjellet ville ikke bli klædt. Lynget ærgrede seg, så det ble grønt igjen, og da tok det avsted. Frisk mod! sa' lynget.
Eneren hadde rejst seg på huk for at se på lynget; og sålenge sat den på huk, til den sat opprett. Den klødde seg i håret, satte ivej og bet så fast, at den syntes fjellet måtte kenne det. Vil ikke du ha meg, så vil jeg ha deg. Furuen krøkte litt på tæerne, for at kenne om de var hele, lettede så på den ene foten, som var hel, så på den annen, som også var hel, så på dem begge to. Den undersøkte først hvor den hadde gått, dernæst hvor den hadde ligget, og endelig hvor den skulle gå. Tok den så på at rusle ivej, og lot som den aldrig hadde fallen. Bjørken hadde sølet seg så stygt til, rejste seg nå og pyntede seg. Og nå bar det avsted, fortere enn fort, opover og til siderne, i solskin og regnvejr. Hva er det også for noe, sa' fjællet, når sommersolen stod på - det glittrede i duggen, fuglerne sang, skogmusen pep, haren hoppet, og røysekatten gemte seg og skrek.
Så var dagen kommet, at lynget fikk det ene øjet oppover fjellkanten. Ånej, ånej, ånej! sa lynget - og vekk var det. Kære, hva er det lynget ser? sa eneren og kom såvidt, at den fikk kike op. Ånej, ånej! skrek den, og var vekk. Hva er det, som går av eneren idag? sa furuen og tok lange skridt i solheten. Snart kunne den løfte seg på tæerne og glytte op. Å-nej! - grener og pigger ble stående ende tilvejrs av forundring. Den kavede avsted, kom opp, og vekk var den. Hva er det alle de andre ser, og ikke jeg, sa' bjørken, lettede skørterne vel opp og trippede etter. Der fikk den hele hovedet opp med en gang. Å-å! - står her ikke en stor skog både av furu og lyng og ener og bjørk oppe på marken og vænter os, sa' bjørken, og bladene skalv i solskinnet, så duggen trillede. Ja, slik er det at nå frem, sa eneren.