Det var et dypt stup nede mellom to fjell; gjennom det stupet dro en vannrik elv tungt henover stein og ur. Høyt var det opp på begge sider og bratt, hvorfor den ene siden stod bar; men tett innunder og så nær elven at den vår og høst la væte henover, stod en frisk skog i klynge, så opp og foran seg og kunne verken komme hit eller dit.

Enn om vi kledde fjellet? sa eineren en dag til den utenlandske eiken, som den stod nærmere enn alle de andre. Eiken så ned for å komme etter hvem det var som talte; dernest så den opp igjen og tidde. Elven arbeidet så tungt at den gikk hvit; nordavinden hadde lagt inn gjennom stupet og skrek i kløftene; det bare fjellet hang tungt utover og frøs... Enn om vi kledde fjellet? sa eineren til furuen på den andre siden. Skulle det være noen, måtte det vel bli oss, sa furuen; den tok seg i skjegget og så bortover til bjørken: Hva mener du? - Men bjørken glyttet varsomt opp imot fjellet; så tungt lå det utover henne at hun syntes ikke å kunne dra pusten engang; la oss kle det i Guds navn, sa bjørken, og enda det ikke var flere enn disse tre, så tok de på seg å kle fjellet. Eineren gikk først.

Da de kom et stykke på vei, møtte de lyngen. Eineren ville likesom gå den forbi. Nei, ta lyngen med, sa furuen. Og lyngen i vei. Snart begynte det å rase for eineren; bit i meg, sa lyngen. Eineren så gjorde, og hvor det var bare en liten rift, der stakk lyngen en finger inn, og hvor den først hadde fått en finger, fikk eineren hele hånden. De krabbet og krøp, furuen tungt etter, bjørken med. Det er sælebot i det, sa bjørken.

Men fjellet begynte å tenke over hva det vel kunne være for noe småtteri som fór og klorte oppover det. Og da det hadde tenkt på dette et par hundre år, sendte det en liten bekk nedover for å se etter. Det var enda i vårflommen, og bekken smatt så lenge til den traff på lyngen. Kjære, kjære lyng, kan du ikke slippe meg frem; jeg er så liten, sa bekken. Lyngen hadde svært travelt, lettet bare på seg og arbeidet videre. Bekken innunder og frem. Kjære, kjære einer, kan du ikke slippe meg frem; jeg er så liten. Eineren så hvast på den; men når lyngen hadde sluppet den frem, kunne vel alltid også den. Bekken oppunder og frem, og kom nå dit hvor furuen stod og pustet i bakken. Kjære, kjære furu, kan du ikke slippe meg frem; jeg er så liten, jeg, sa bekken, kysste furuen på foten og gjorde seg så inderlig lekker. Furuen ble skamfull ved det og slapp den frem. Men bjørken lettet på seg før bekken spurte. Hi, hi, hi, sa bekken og vokste. Ha, ha, ha, sa bekken og vokste. Ho, ho, ho! sa bekken, og kastet lyngen og eineren og furuen og bjørken hodestups og på rygg opp og ned i de store bakkene. Fjellet satt i mange hundre år og tenkte på om det ikke hadde dratt på smilet den dag.

Det var tydelig nok: Fjellet ville ikke bli kledd. Lyngen ergret seg så den ble grønn igjen, og da tok den av sted. Friskt mot! sa lyngen.

Eineren hadde reist seg på huk for å se på lyngen; og så lenge satt den på huk til den satt opprett. Den klødde seg i håret, satte i vei og bet så fast at den syntes fjellet måtte kjenne det. Vil ikke du ha meg, så vil jeg ha deg. Furuen krøkte litt på tærne for å kjenne om de var hele, lettet så på den ene foten, som var hel, så på den andre, som også var hel, så på dem begge to. Den undersøkte først hvor den hadde gått, dernest hvor den hadde ligget, og endelig hvor den skulle gå. Så tok den på å rusle i vei og lot som den aldri hadde falt. Bjørken hadde sølt seg så stygt til, reiste seg nå og pyntet seg. Og nå bar det av sted, fortere enn fort, oppover og til sidene, i solskinn og regnvær. Hva er det også for noe, sa fjellet når sommersolen stod på - det glitret i duggen, fuglene sang, skogmusen pep, haren hoppet, og røyskatten gjemte seg og skrek.

Så var dagen kommet at lyngen fikk det ene øyet oppover fjellkanten. Å nei, å nei, å nei! sa lyngen - og vekk var den. Kjære, hva er det lyngen ser? sa eineren og kom så vidt at den fikk kike opp. Å nei, å nei! skrek den, og var vekk. Hva er det som går av eineren i dag? sa furuen og tok lange skritt i solheten. Snart kunne den løfte seg på tærne og glytte opp. Å nei! - Grener og pigger ble stående rett til værs av forundring. Den kavet av sted, kom opp, og vekk var den. Hva er det alle de andre ser, og ikke jeg, sa bjørken, lettet skjørtene vel opp og trippet etter. Der fikk den hele hodet opp med en gang. Å-å! - Står her ikke en stor skog både av furu og lyng og einer og bjørk oppe på marken og venter oss, sa bjørken, og bladene skalv i solskinnet, så duggen trillet. Ja, slik er det å nå frem, sa eineren.