Det var seg en ungmø fager og fin,
hun satt i sin fars gård;
hun sømmet i silke, hun sømmet i lin;
så lite den gammen forslår.
Hun satt så ene med sorg og gru;
det var tomt i hall og i stue;
den jomfru liten var stolt i hu,
hun lystet å bli en adelsfrue.
Det var seg bergkongen, red han fra nord,
kom han til gården med gull og med svenner;
tredje dags natt hjemover han fór
alt med sin brud, med henne.
I berget satt hun mang en sommer,
av gullhorn kunne hun mjøden tømme,
i dalen trives de yndigste blomster,
hun sanket dem kun i drømmer.
Det var seg den ungersvenn djerv og god;
vel kunne han leke på gyldne strenger;
det klang til bergets innerste rot,
hvor hun hadde sittet så lenge.
Så underlig ble hun til sinns derved;
opp sprang fjellets port som en bue;
over dalene lå Gud faders fred,
og all den herlighet kunne hun skue.
Det var som om nå, for første gang,
hun var vekket til liv ved harpeklang,
som om hun først nå forstod å finne
den rikdom verden slutter inne.
Og vel må dere vite, hver og en,
at den som er fengslet til fjellets stein,
kan løses så lett ved harpelek!
Han så henne bundet, hørte hun skrek,
men han slengte sin harpe bort i en vrå,
heiste silkeseilet i rå,
stevnet over den salte sjø
til fremmede land med sin festemø.
(I stigende lidenskap.)
Du lekte så fagert på strengenes gull!
Derfor svulmer min barm så kjekk og full!
Jeg må ut, jeg må ut i de grønne daler!
Jeg dør her inne i fjellets saler!
Han håner meg kun! Han favner sin mø
og stevner over den salte sjø!
(Skriker.)
Med meg er det ute; berget er lukket!
Solen lyser ikke mer; alle stjerner er slukket.
(Hun vakler og segner avmektig over mot en trestamme.)