Det var i grunnen altfor sterkt lys. På en skyfri junihimmel sto en blankpolert sol og sendte digre strålebunter ned over byen og havnen, over fjorden og fjellene rundt om.

Rundt Vågen lå husrekkene og formelig øste varme ut av treverk og murer. Luften var tykk av fiskestank og alskens ubehagelige dunster, for ikke engang det minste vindpust brakte svalning eller frisk luft.

Over på Tyskebryggen sto kjøpmennene enkeltvis eller et par tre i klynge og svettet under skurene på bryggekantene; men det var så varmt at de ikke engang orket å klage over tidenes elendighet, som de ellers pleide.

I laget utenfor Nykirkeallmenningen lå en stor engelsk damper omgitt av skuter og båter. Den fylte hele havnen med vinsjerammel og all herlig støy, så man selv i denne døsige dagen fikk et inntrykk av liv og rørelse på Vågen. Over på den andre siden ved Festningskaien lå en enkelt rutebåt og forsøkte å se smart ut. Det var jo midt i turistsesongen. De elektriske fergene vimset frem og tilbake som sedvanlig og rett utenfor moloen lå en liten slepebåt helt stille og drev.

Det var Styggen, kaptein Jonas Ratje.

Jonas Ratje hadde faret til sjøs siden han slapp for presten; og det var lenge siden. Han hadde pløyd mange hav og sett litt av hvert i verden; men det var gått ham som det går alle sjøfolk. Han var blitt grundig lei av sjøen ennå før han var tjuefem år gammel. Så giftet han seg og sjølivet ble like til uutholdelig. Men engang da Ratje alt var litt oppe i tredveårene falt han over gamle maskinist Dick Darling, en underlig skrue, halvt skotte halvt nordmann av herkomst. Den gamle var like så lei av sjøen som Ratje og vel så det. Men nå hadde han fått øye på et gammelt vrak av en taubåt som var til salgs.

Dette var i South Shields.

Enden på visen var at han og Ratje gikk i kompani. De fikk vraket for spotpris; foretok egenhendig en del høyst påkrevde utbedringer, og seilte nøtteskallet over Nordsjøen i oktober måned, de to alene, ettersom de ikke hadde råd til å hyre hjelp, og forresten visst ikke hadde kunnet få noen til å gå med, selv om de hadde kunnet betale.

Det var ren galskap; men merkelig nok kom de ikke alene helskinnet over men var ovenikjøpet så heldige å treffe på en drivende brigg utenfor Marstenen. De tok den på slep og tjente en ganske pen skilling på det, såpass at de fikk både skrog og kjel i noenlunde stand på fillebåten sin.

Men det var den eneste gangen de virkelig kunne sies å ha hatt lykken med seg. Siden hadde de og "Styggen" ført en tilværelse så å si fra hånd til munn med sleping og mer eller mindre legalt sjørøveri. De hadde fektet seg frem fra dag til dag, puffet og uglesett av konkurrentene. De hadde måttet sluke mange bitre skuffelser; men litt etter hvert hadde de lært alle triks i faget, og nå etter noen lange års læretid hadde de vunnet frem til en egen posisjon her nede på Vågen.

Ingen kunne si at de var elsket, verken Jonas Ratje, Dick Darling eller "Styggen"; men de var fryktet. Ratje hadde nemlig blant annet en tunge, som ved passende anledning kunne legge ord til en situasjon på en måte, som ikke så lett glemtes. Og Dick kunne på sin stillferdige, uutgrunnelige måte merke en uvenn, så man voktet seg for å komme ham tvers for baugen mer enn høyst nødvendig.

Men nettopp fordi disse to, hver på sin måte, forstod den kunsten å være ubehagelig, hevdet de sin stilling, selv om de ustanselig levde på krigsfot med hele bukserbåtflåten. Det var en stille, intens undergrunnskrig, som aldri bød et øyeblikks våpenhvile.

Allikevel likte de seg i grunnen fortreffelig, for kampen ga dem stadig mange små triumfer. Mangen spenning, som livet opp i hverdagslivets einerlei, var deres. Endelig hadde de begge evnen til å nyte skadefrydens salighet. Det var ikke ubetinget vakkert; men slik som forholdene nå engang lå an, var det sunt.