Langt, langt borte i en stor Skov, boede engang et Par fattige Folk. Konen kom i Barselseng, og fødte et Barn, en vakker Datter; men da de vare så fattige, vidste de ikke, hvorledes de skulle få Barnet til Dåben. Mannen måtte da en Dag gå ut, forat see at få Faddere, som selv kunne offre; han gikk hele Dagen, både til den Ene og den Anden, men han fikk Ingen. Da han mod Aftenen gikk hjem igjen, mødte han et deiligt Fruentimmer, der hadde prægtige Klæder på og så så inderlig god og venlig ut; hun tilbød seg at skaffe Barnet til Dåben, men siden ville hun beholde det. Mannen svarede, at han først måtte spørge sin Kone, hva hun ville; men da han kom hjem og fortalte det, sa Konen reent ut nei. Den anden Dag gikk Mannen igjen ut, men Ingen ville være Faddere, når de selv skulle offre, og alt han bad, så hjalp det ikke. Da han mod Aftenen atter gikk hjem, mødte han igjen det deilige Fruentimmer, som så så blid ut, og hun gjorde igjen det samme Tilbud. Han fortalte påny Konen det, som var hændt ham, og hun sa da, at dersom han heller ikke den næste Dag kunne få Faddere til Barnet, så fikk de vel lade Fruentimmeret få det, siden hun så så god og venlig ut. Den tredie Dag, Mannen gikk ut, fikk han heller ingen Faddere, og da han igjen om Aftenen mødte det venlige Fruentimmer, lovede han at overlade henne Barnet, når hun ville skaffe det Dåb. Om Morgenen kom hun derfor til det Sted, hvor Mannen boede, ifølge med to Mandfolk, tok Barnet og reiste til Kirke med det, og der ble det døbt. Derpå tok hun det hjem med seg, og der levede den lille Pige hos henne i flere År, og Fostermoderen var altid god og venlig mod henne.

Da hun var blitt så stor, at hun lærte at skjønne, lavede Fostermoderen seg til at reise bort. "Du kan få Lov at gå om i alle Værelserne, hvor du vil" - sa hun til Pigebarnet - "kun ikke i de tre Kammere, jeg nå viser deg." Derpå reiste hun. Men Pigen kunne alligevel ikke lade være at lukke lidt på den ene Kammerdør, og vips! så fløi der en Stjerne ut. Da Fostermoderen kom tilbage, ble hun meget ilde tilmode over at Stjernen var fløien ut, og tillige ble hun vred på Fosterdatteren og truede henne med at jage henne bort fra seg; men Barnet græd og bad for seg, så fikk hun dog Lov at blive. Om en Tid igjen skulle Fostermoderen atter reise bort, og så forbød hun igjen Pigen at gå ind i de to Kammere, hvor hun ikke hadde været. Denne lovede at tage seg vare, men da hun hadde gått en Tid alene, og tænkt og pønset på, hva der vel kunne være inde i det andet Kammer, kunne hun ikke holde seg fra at lukke lidt på den anden Kammerdør, forat titte ind, og vips! så fløi Månen ut. Da Fostermoderen kom tilbage, og så at Månen var sluppen ut, ble hun meget bedrøvet og sa til Pigebarnet, at nå kunne hun slet ikke længer beholde henne hos seg, nå måtte hun bort. Men da Pigebarnet græd så hjertelig, og bad så vakkert for seg, fikk hun dog også denne Gang Lov at blive igjen. Om nogen Tid skulle atter Fostermoderen reise bort, og da lagde hun Pigen, som nå allerede var halv voxen, ret alvorligt på Hjerte, at hun slet ikke måtte prøve på at gå ind i eller see ind i det tredie Kammer. Men da Fostermoderen hadde været borte i nogen Tid, og Pigen hadde gått alene og kjedet seg længe, tænkte hun: Gud! hvor moersomt det skulle være at see lidt ind i det tredie Kammer! Hun tænkte først, at hun ikke ville gjøre det alligevel, for Fostermoderens Skyld; men da hun anden Gang faldt på det, kunne hun ikke bare seg længere; hun syntes, at hun endelig skulle og måtte see ind i Kammeret, og lukkede lidt på Døren, og vips! så fløi Solen ut. Da Fostermoderen nå kom tilbage og så at Solen var fløien ut, ble hun hjertelig bedrøvet, og sa, at nå kunne Pigen slet ikke længer få Lov at være hos henne. Fosterdatteren græd og bad endnu vakrere end før, men det hjalp ikke. - "Nei, nå må jeg straffe deg," sa Moderen - "men du kan ha Valget: enten du vil blive det allersmukkeste Fruentimmer, og ikke kunne tale, eller du vil blive det allerstyggeste, og kunne tale. Men bort fra meg må du." Pigen sa: "Så vil jeg helst blive vakker;" og det ble hun også, men fra den Tid var hun stum.

Da hun var kommen bort fra Fostermoderen, gikk hun og vandrede gjennom en stor, stor Skov, men alt hun gikk, ble der aldrig Ende på den. Da det led mod Kvelden, kløv hun op i et høit Træ, som stod lige over en Kilde, og satte seg der til at sove om Natten. Tæt ved lå et Slot, og fra det kom der tidlig om Morgenen en Terne, der skulle hente Vand av Kilden, Pigen sad over, til Prindsens The. Ternen så det deilige Ansigt i Kilden og troede, det var henne selv; så kastede hun Vandbøtten, løb hjem igjen og slog på Nakken og sa: "Er jeg så deilig, så er jeg sagtens for god til at gå og bære Vand." En Anden skulle da etter Vandet, men det gikk lige eens med henne: hun kom også tilbage, og sa at hun var for vakker og for god til at gå til Kilden etter Vand til Prindsen. Så gikk Prindsen selv, for han hadde Lyst til at see, hvorledes dette hang sammen. Da han kom til Kilden, fikk han også see Billedet, og strax så han op; der ble han da vaer den deilige Pige, som sad oppe i Træet. Han lokkede henne ned og tok henne hjem med seg, og ville endelig ha henne til sin Dronning, fordi hun var så smuk; men hans Moder, som endnu levede, ville ikke; "hun kan ikke tale" - sa hun - "og det kan gjerne være et Trold-Menneske." Men Prindsen gav seg ikke tilfreds førend han fikk henne. Da de hadde levet sammen en Tid, ble hun frugtsommelig, og da hun skulle føde, lod Prindsen sætte en stærk Vagt omkring henne; men i Fødselstimen søvnede Allesammen, og da hun hadde født, kom hendes Fostermoder, skar Barnet i Lillefingeren og smurte Dronningen om Munden og på Fingrene med Blodet og sa til henne: "Nå skal du blive så bedrøvet, som jeg var, da du hadde sluppet ut Stjernen;" og så ble hun borte med Barnet. Da de, der var satte til Vagt, vågnede, troede de, Dronningen hadde ædt sitt Barn, og den gamle Dronning ville ha henne brændt, men Prindsen holdt så hjertelig av henne, og han fikk endelig bedet henne fri for Straffen, men det var med Nød og Neppe. Anden Gang den unge Dronning skulle i Barselseng, ble der sat dobbelt så stærk Vagt som forrige Gang. Men det gikk netop ligedan som før; kun med den Forskjel, at Fostermoderen sa til henne: "Nå skal du blive så bedrøvet som jeg var, da du hadde sluppet Månen ut." Dronningen græd og bad - for når Fostermoderen var der, kunne hun tale - men det hjalp ikke. Nå ville den gamle Dronning endelig ha henne brændt, men Prindsen fikk dog også den Gang bedet henne fri. Da Dronningen skulle i den tredie Barselseng, ble der sat tredobbelt Vakt omkring henne, men det gikk igjen lige eens: Fostermoderen kom, mens Vagten sov, tok Barnet og skar det i Lillefingeren og smurte Dronningen om Munden med Blodet; og så sa hun, nå skulle Dronningen blive så bedrøvet, som hun selv hadde været, da Solen var sluppen ut. Nå kunne Prindsen ikke på nogen Måde få reddet henne; hun måtte og skulle brændes. Men just i det samme de ledte henne op på Bålet, fikk de med Eet see Fostermoderen, der kom med alle tre Barna; de tvende ledte hun ved Hånden og det tredie bar hun på Armen. Hun gikk hen til den unge Dronning og sa: "Her er Barna dine; nå skal du få dem tilbage. Jeg er Jomfru Maria, og så bedrøvet som du nå har været, var jeg, da du hadde sluppet ut Solen, Månen og Stjernen. Nå har du lidt Straf for det, du gjorde, og fra nå av skal du igjen kunne tale." Hvor glade Dronningen og Prindsen ble, kan alle let tænke seg, men Ingen kan sige det; de vare siden altid lykkelige, og Prindsens Moder holdt også av den unge Dronning fra den Tid av.