Langt, langt borte i en stor skog, bodde engang et par fattige folk. Kona kom i barselseng, og fødte et barn, en vakker datter; men da de var så fattige, visste de ikke, hvorledes de skulle få barnet til dåpen. Mannen måtte da en dag gå ut, for å se å få faddere, som selv kunne ofre; han gikk hele dagen, både til den ene og den annen, men han fikk ingen. Da han mot aftenen gikk hjem igjen, møtte han en deilig kvinne, der hadde praktfulle klær på og så så inderlig god og vennlig ut; hun tilbød seg å skaffe barnet til dåpen, men siden ville hun beholde det. Mannen svarte at han først måtte spørre sin kone, hva hun ville; men da han kom hjem og fortalte det, sa kona rent ut nei. Den annen dag gikk mannen igjen ut, men ingen ville være faddere, når de selv skulle ofre, og alt han ba, så hjalp det ikke. Da han mot aftenen atter gikk hjem, møtte han igjen den deilige kvinnen, som så så blid ut, og hun gjorde igjen det samme tilbud. Han fortalte på ny kona det, som var hendt ham, og hun sa da at dersom han heller ikke den neste dag kunne få faddere til barnet, så fikk de vel la kvinnen få det, siden hun så så god og vennlig ut. Den tredje dag, mannen gikk ut, fikk han heller ingen faddere, og da han igjen om aftenen møtte den vennlige kvinnen, lovet han å overlate henne barnet, når hun ville skaffe det dåp. Om morgenen kom hun derfor til det sted, hvor mannen bodde, i følge med to mannfolk, tok barnet og reiste til kirke med det, og der ble det døpt. Derpå tok hun det hjem med seg, og der levde den lille piken hos henne i flere år, og fostermoren var alltid god og vennlig mot henne.

Da hun var blitt så stor at hun lærte å skjønne, gjorde fostermoren seg klar til å reise bort. "Du kan få lov å gå om i alle værelsene, hvor du vil" - sa hun til pikebarnet - "kun ikke i de tre kamrene, jeg nå viser deg." Derpå reiste hun. Men piken kunne allikevel ikke la være å åpne den ene kammerdøren litt, og vips! Så fløy der en stjerne ut. Da fostermoren kom tilbake, ble hun svært ilde til mote over at stjernen var fløyet ut, og tillige ble hun vred på fosterdatteren og truet henne med å jage henne bort fra seg; men barnet gråt og ba for seg, så fikk hun dog lov å bli. Om en tid igjen skulle fostermoren atter reise bort, og så forbød hun igjen piken å gå inn i de to kamrene, hvor hun ikke hadde vært. Denne lovet å ta seg i vare, men da hun hadde gått en tid alene, og tenkt og pønset på, hva der vel kunne være inne i det andre kammeret, kunne hun ikke holde seg fra å åpne den andre kammerdøren litt, for å titte inn, og vips! Så fløy månen ut. Da fostermoren kom tilbake, og så at månen var sluppet ut, ble hun svært bedrøvet og sa til pikebarnet at nå kunne hun slett ikke lenger beholde henne hos seg, nå måtte hun bort. Men da pikebarnet gråt så hjertelig, og ba så vakkert for seg, fikk hun dog også denne gang lov å bli igjen. Om noen tid skulle atter fostermoren reise bort, og da la hun piken, som nå allerede var halvvoksen, rett alvorlig på hjertet at hun slett ikke måtte prøve på å gå inn i eller se inn i det tredje kammeret. Men da fostermoren hadde vært borte i noen tid, og piken hadde gått alene og kjedet seg lenge, tenkte hun: Gud! Hvor morsomt det skulle være å se litt inn i det tredje kammeret! Hun tenkte først at hun ikke ville gjøre det allikevel, for fostermorens skyld; men da hun annen gang falt på det, kunne hun ikke bare seg lenger; hun syntes at hun endelig skulle og måtte se inn i kammeret, og åpnet døren litt, og vips! Så fløy solen ut. Da fostermoren nå kom tilbake og så at solen var fløyet ut, ble hun hjertelig bedrøvet, og sa at nå kunne piken slett ikke lenger få lov å være hos henne. Fosterdatteren gråt og ba ennå vakrere enn før, men det hjalp ikke. - "Nei, nå må jeg straffe deg," sa moren - "men du kan ha valget: Enten du vil bli den vakreste kvinnen, og ikke kunne tale, eller du vil bli den allerstyggeste, og kunne tale. Men bort fra meg må du." Piken sa: "Så vil jeg helst bli vakker;" og det ble hun også, men fra den tid var hun stum.

Da hun var kommet bort fra fostermoren, gikk hun og vandret gjennom en stor, stor skog, men alt hun gikk, ble der aldri ende på den. Da det led mot kvelden, kløv hun opp i et høyt tre, som sto like over en kilde, og satte seg der til å sove om natten. Tett ved lå et slott, og fra det kom der tidlig om morgenen en terne, der skulle hente vann av kilden, piken satt over, til prinsens te. Ternen så det deilige ansiktet i kilden og trodde, det var henne selv; så kastet hun vannbøtten, løp hjem igjen og slo på nakken og sa: "Er jeg så deilig, så er jeg saktens for god til å gå og bære vann." En annen skulle da etter vannet, men det gikk like ens med henne: Hun kom også tilbake, og sa at hun var for vakker og for god til å gå til kilden etter vann til prinsen. Så gikk prinsen selv, for han hadde lyst til å se, hvorledes dette hang sammen. Da han kom til kilden, fikk han også se bildet, og straks så han opp; der ble han da var den deilige piken, som satt oppe i treet. Han lokket henne ned og tok henne hjem med seg, og ville endelig ha henne til sin dronning, fordi hun var så vakker; men hans mor, som ennå levde, ville ikke; "Hun kan ikke tale" - sa hun - "og det kan gjerne være et trollmenneske." Men prinsen ga seg ikke tilfreds før han fikk henne. Da de hadde levd sammen en tid, ble hun gravid, og da hun skulle føde, lot prinsen sette en sterk vakt omkring henne; men i fødselstimen sovnet alle sammen, og da hun hadde født, kom hennes fostermor, skar barnet i lillefingeren og smurte dronningen om munnen og på fingrene med blodet og sa til henne: "Nå skal du bli så bedrøvet, som jeg var, da du hadde sluppet ut stjernen;" og så ble hun borte med barnet. Da de som var satt til vakt, våknet, trodde de, dronningen hadde ett sitt barn, og den gamle dronningen ville ha henne brent, men prinsen holdt så hjertelig av henne, og han fikk endelig bedt henne fri for straffen, men det var med nød og neppe. Annen gang den unge dronningen skulle i barselseng, ble der satt dobbelt så sterk vakt som forrige gang. Men det gikk nettopp likedan som før; kun med den forskjellen at fostermoren sa til henne: "Nå skal du bli så bedrøvet som jeg var, da du hadde sluppet månen ut." Dronningen gråt og ba - for når fostermoren var der, kunne hun tale - men det hjalp ikke. Nå ville den gamle dronningen endelig ha henne brent, men prinsen fikk dog også den gang bedt henne fri. Da dronningen skulle i barselseng for tredje gang, ble der satt tredobbelt vakt omkring henne, men det gikk igjen like ens: Fostermoren kom, mens vakten sov, tok barnet og skar det i lillefingeren og smurte dronningen om munnen med blodet; og så sa hun, nå skulle dronningen bli så bedrøvet, som hun selv hadde vært, da solen var sluppet ut. Nå kunne prinsen ikke på noen måte få reddet henne; hun måtte og skulle brennes. Men just i det samme de ledet henne opp på bålet, fikk de med ett se fostermoren, der kom med alle tre barna; de to leide hun ved hånden og det tredje bar hun på armen. Hun gikk hen til den unge dronningen og sa: "Her er barna dine; nå skal du få dem tilbake. Jeg er jomfru Maria, og så bedrøvet som du nå har vært, var jeg, da du hadde sluppet ut solen, månen og stjernen. Nå har du lidd straff for det, du gjorde, og fra nå av skal du igjen kunne tale." Hvor glade dronningen og prinsen ble, kan alle lett tenke seg, men ingen kan si det; de var siden alltid lykkelige, og prinsens mor holdt også av den unge dronningen fra den tid av.