Der var engang en fattig mann, som hadde tre sønner. Da han døde, skulle de to eldste sønnene dra ut i verden for å prøve sin lykke; men den yngste ville de slett ikke ha med seg. Du da! - sa de - du duer ikke til annet enn å sitte og grave i asken, du. Så får jeg vel gå alene, jeg da, sa Askeladden. De to gikk og kom til kongsgården; der fikk de tjeneste, den ene hos stallmesteren og den annen hos gartneren. Askeladden gikk også av sted, og tok med seg et stort bakstetrau, som var det eneste, der var etter foreldrene, men som de andre to ikke brydde seg noe om; det var tungt å bære, men han ville dog ikke la det stå igjen; - og da han hadde gått en stund, kom også han til kongsgården og ba om tjeneste. De svarte at de ikke behøvde ham, men da han ba så inderlig vakkert, skulle han til sist få lov å være i kjøkkenet og bære ved og vann til kokkegjenten. Han var flittig og flink, og det varte ikke lenge, før alle holdt mye av ham, - men de to andre var dovne, og derfor fikk de ofte hogg og liten lønn, og så ble de misunnelige på Askeladden, da de så at det gikk ham bedre.

Like over for kongsgården, på den annen side av et vann, bodde et troll, som hadde syv sølvender, der svømte ute på vannet, så at de kunne se dem fra kongsgården. Dem hadde kongen ofte ønsket seg, og derfor sa de to brødrene til stallmesteren: Dersom vår bror ville, har han sagt seg god for å skaffe kongen de syv sølvendene. Man kan nok vite, det ikke var lenge, før stallmesteren sa det til kongen. Denne ropte da Askeladden inn til seg og sa: Brødrene dine forteller at du kan skaffe meg sølvendene, og nå skal du gjøre det. Det har jeg verken tenkt eller sagt, svarte gutten. Du har sagt det, fortsatte kongen, og du skal! Ja-ja! sa gutten, når det ikke kan være annet, så la meg få et kvarter rug og et kvarter hvete, så får jeg vel prøve. Det fikk han og la i bakstetrauet, han hadde tatt med hjemmefra, og rodde over med det. Da han var kommet på den annen side, begynte han å gå på strandkanten og strø og strø, og endelig fikk han lokket endene ut i trauet, og rodde så tilbake, det forteste han kunne.

Da han var kommet midt utpå, kom trollet og fikk se ham. Har du reist av sted med de syv sølvendene mine, du? ropte det. Ja-a! sa gutten. Kommer du igjen oftere du? spurte trollet. Kan nok hende, sa gutten. - Da han kom tilbake til kongen med de syv sølvendene, ble han enda mer avholdt i kongsgården, og selve kongen sa at det var godt gjort, - men derved ble hans brødre enda mer vrede og misunnelige på ham; og så fant de på å si til stallmesteren at nå hadde han sagt seg god for å skaffe kongen trollets sengeteppe, med en sølvrute og en gullrute, og en sølvrute og en gullrute i, dersom han bare ville, og stallmesteren var heller ikke den gang sen med å fortelle kongen det. Kongen sa derfor til gutten at hans brødre hadde fortalt at han sa seg god for å skaffe trollets sengeteppe med sølv- og gullrutene i, og nå skulle han gjøre det, eller også skulle han miste livet. Askeladden svarte at det hadde han verken tenkt eller sagt, men da det ikke hjalp, ba han om tre dager å betenke seg i. Da de var omme, rodde han over igjen i bakstetrauet og gikk frem og tilbake og lurte. Endelig så han at de i berget hengte sengeteppet ut for å lufte det, og da de var kommet vel inn i fjellet igjen, knep Askeladden det og rodde tilbake, det forteste, han kunne. Da han var kommet midt utpå, kom trollet ut og fikk se ham. Er det deg som har tatt de syv sølvendene mine? ropte trollet. Ja-a! sa gutten. Har du nå tatt sengeteppet mitt, med en sølvrute og en gullrute og en sølvrute og en gullrute, og? Ja-a! sa gutten. Kommer du igjen oftere, du? Kan nok hende, det, sa gutten. Da han nå kom tilbake med gull- og sølvteppet, holdt alle enda mer av ham enn før, og han ble tjener hos kongen selv. Derover ble de andre to enda mer harme, og for å hevne seg, fant de nå på å si til stallmesteren: Nå har vår bror sagt seg god for å skaffe kongen den gullharpen, som trollet har, og som er slik at alle blir glade, når de hører det spilles på den, om de er nokså sørgmodige. Ja, stallmesteren han fortalte det straks igjen til kongen, og han sa til gutten: Har du sagt det, så skal du gjøre det. Kan du det, skal du få prinsessen og halve riket, men kan du det ikke, skal du miste livet. Jeg har verken tenkt eller sagt det, svarte gutten, men der er vel intet annet råd, jeg får vel prøve. Men seks dager vil jeg ha å betenke meg i. Ja, dem skulle han få; men da de var omme, måtte han i veien. Han tok da en spiker, en bjørkepinne og en lysstump i lommen og rodde over, og gikk der utenfor frem og tilbake og smatt. Da trollet kom ut, fikk det se ham. Er det deg, som har tatt de syv sølvendene mine? ropte trollet. Ja-a! svarte gutten. Det er deg som har tatt sengeteppet mitt med sølv- og gullrutene, også da? spurte trollet. Ja-a! sa gutten. Så grep trollet ham og tok ham med seg inn i berget. Nå, datter min, sa han, nå har jeg fått fat på ham, som har tatt sølvendene mine og sengeteppet mitt med sølv- og gullrutene i, sett ham nå i fetebingen, så skal vi slakte ham og be våre venner til oss. Dertil var hun straks villig og satte ham i fetebingen, og der sto han i åtte dager og fikk alt det beste, han kunne ønske seg både av mat og drikke, så mye han ville ha. Da de åtte dagene var forbi, sa trollet til datteren at hun skulle gå ned og skjære ham i lillefingeren, så de kunne få se, om han var fet. Straks gikk da trolldatteren ned. Kom med lillefingeren din! sa hun; men Askeladden han stakk ut spikeren og den skar hun i. Å nei! Han er hard som jern ennå, sa trolldatteren, da hun kom inn igjen til sin far; ennå kan vi ikke ta ham! Om åtte dager gikk det likedan igjen, på det nær at nå satte Askeladden bjørkepinnen frem. Litt bedre er han, sa hun da hun kom inn igjen til trollet, men ennå ville han være hard å tygge som tre. Men om åtte dager sa trollet igjen at datteren skulle gå ned og se om han ikke nå var fet. Kom med lillefingeren din! sa trolldatteren, da hun var kommet ned til fetebingen; den gang satte Askeladden lysstumpen frem. Nå går han an! sa hun. Ja så! sa trollet; så reiser jeg bort, jeg da, for å be til gjestebud; imidlertid skal du slakte ham, og steke det halve og koke det halve! Da trollet vel var reist, ga datteren seg til å bryne på en stor lang kniv. Skal du ha den å slakte meg med? spurte gutten. Ja du! sa trolldatteren. Men den er ikke skarp, sa gutten. Jeg kommer nok til å bryne den, jeg, så du mer lettvint kan få livet av meg. Hun lot ham da få kniven, og han begynte å slipe og bryne. La meg nå prøve den på hårfletten din, sa gutten; jeg tror, den skal være bra nå. Det fikk han lov til; men i det samme han grep i hårfletten, bøyde han hodet bakover og skar det av trolldatteren, - og kokte så det halve og stekte det halve og satte det på bordet. Derpå tok han hennes klær på, og satte seg borte i kroken. Da trollet kom hjem med gjestebudsfolkene, ba han datteren - for han trodde, det var henne, han - om at hun også skulle komme og spise med. Nei, svarte gutten, jeg vil ikke ha mat, jeg er så stur og bedrøvet. Å, du vet vel råd for det, sa trollet, ta gullharpen og spill på! Ja, hvor er nå den hen da? sa gutten igjen. Du vet vel det, du, - du har jo sist brukt den; den henger jo der over døren! Gutten lot seg ikke det si to ganger, han tok den og gikk ut og inn og spilte; men rett som det var, så skjøt han bakstetrauet ut, og rodde av sted, så det fosset om trauet. Om en stund syntes trollet at datteren ble for lenge ute, og gikk etter for å se, hva der manglet henne; så så han gutten i trauet langt, langt ute på vannet. Er det deg, som har tatt de syv sølvendene mine? ropte trollet. Ja, sa gutten. Det er deg, som har tatt teppet mitt, med en sølvrute og en gullrute i, også da? Ja, sa gutten. Har du nå tatt gullharpen min med? skrek trollet. Ja, jeg har nok det, sa gutten. Har jeg ikke ett deg opp likevel da? Nei, det var datteren din, du åt! svarte gutten. Da trollet hørte det, ble han så harm at han sprak; og så rodde Askeladden tilbake og tok en hel hob gull og sølv med seg, så mye trauet kunne bære. Da han nå kom til kongsgården med gullharpen, fikk han kongedatteren og halve riket, således som kongen hadde lovet ham; - brødrene sine gjorde han vel mot, for han trodde, de bare hadde villet hans beste med det, de hadde sagt.