Der var engang en mann, som hadde tre sønner, Per og Pål og Espen Askeladd; men annet enn de tre sønnene hadde han ikke heller, for han var så fattig at han ikke eide nålen på kroppen, og derfor sa han titt og ofte til dem at de fikk ut i verden og se å tjene sitt brød, hjemme hos ham ville de bare sulte i hjel.

Et stykke borte fra mannen lå kongsgården, og like utenfor vinduene til kongen var der vokst opp en eik, som var så stor og diger at den skygget for lyset i kongsgården; kongen hadde lovet ut mange, mange penger til den, som kunne hugge ned eiken, men ingen var god for det, for så fort en skar en flis av eikestammen, vokste der to i stedet. Så ville kongen også ha gravet en brønn, som skulle holde vann hele året; for alle grannene hans hadde brønn, men han hadde ingen, og det syntes kongen var skam. Til den som kunne grave ham en slik brønn at den holdt vann hele året rundt, hadde kongen lovet ut både penger og annet, men der var ingen som kunne få gjort det, for kongsgården lå høyt, høyt oppe på en bakke, knapt hadde de gravet noen tommer ned i jorden før de kom ned til det harde fjellet. Men da nå kongen hadde satt seg i hodet at han ville ha gjort disse arbeidene, så lot han lyse fra alle kirkebakkene både vidt og bredt at den, som kunne hugge ned den store eiken i kongsgården og skaffe ham slik en brønn at den holdt vann hele året rundt, skulle få prinsessen og halve riket. Der var nå nok av dem som ville prøve seg, kan du vel vite, men alt de knartet og hogg og alt de rotet og grov, så hjalp det ikke; eiken ble tykkere og tykkere for hvert hogg, og fjellet ble nå ikke bløtere det heller. Om en stund så ville de tre brødrene i veien og prøve seg også, og det var faren vel fornøyd med, for vant de ikke kongsdatteren og halve riket, så kunne det dog hende at de fikk tjeneste et sted hos en bra mann, tenkte faren, og mer ønsket han ikke; og da brødrene derfor slo på det at de ville til kongsgården, sa faren straks ja, og så la Per og Pål og Espen Askeladd av gårde.

Da de nå hadde gått et stykke, kom de til en granli, og like opp for den var en bratt hei; så hørte de noe, som hogg og hogg oppe i heia. Jeg undres hva det er, som hugger oppe i heia, jeg? sa Espen Askeladd. Du er nå så klok med dine forundringer bestandig, du! sa han Per og han Pål; det er da noe å forundre seg over også at der står en vedhugger og knarter oppe i heia. Jeg har nok moro av å se, hva det er likevel jeg, sa Espen Askeladd og dermed gikk han. Å ja, er du slikt et barn, har du godt av å lære å gå med! ropte brødrene hans etter ham, men han brydde seg ikke om det, Espen; han la av sted oppover bakkene dit, han hørte det hogg, og da han kom der, så han, det var en øks, der sto og hogg og hogg på en furustamme. God dag! sa Espen Askeladd. Står du her og hugger? Ja, nå har jeg stått her og hugget i mange lange tider, og ventet på deg, svarte øksen. Ja, ja, her er jeg, sa Espen, han tok øksen og slo den av skaftet og stoppet begge deler i skreppen sin. Da han så kom ned igjen til brødrene sine, begynte de å le og gjøre narr av ham; hva var det for noe rart du fikk se oppe i heia? sa de. Å det var bare en øks, vi hørte, sa Espen.

Da de så hadde gått en stund igjen, kom de under en berghammer, oppe i den hørte de noe hakket og grov. Jeg undres, hva det er som hakker og graver oppe under berghammeren jeg? sa Espen Askeladd. Du er nå alltid så klok til å forundre deg, du, sa han Per og han Pål igjen; har du aldri hørt fuglene hakke, og pikke på trærne før? Ja, men jeg har nok moro av å se hva det er likevel jeg, sa Espen, og alt de lo og gjorde narr av ham, så brydde han seg ikke om det, han la av sted opp imot berghammeren og da han kom opp under, så han det var et grev, som sto og hakket og grov. God dag! sa Espen Askeladd; står du her og hakker og graver så alene? Ja, jeg gjør det, sa grevet, nå har jeg stått her og hakket og gravet i mange lange tider og ventet på deg, sa det. Ja, ja, her er jeg, sa Espen igjen, han tok grevet og slo det av skaftet og gjemte det i skreppen sin, og så nedover til brødrene sine igjen. Det var vel noe fælt rart, du så deroppe under berghammeren? sa Per og Pål. Å det var ikke noe videre, det var bare et grev, vi hørte, svarte Espen. Så gikk de et godt stykke sammen igjen, til de kom til en bekk; tørste var de nå alle tre etter det de hadde gått, og så la de seg ned ved bekken for å drikke. Jeg undres riktig, hvor dette vannet kommer fra? sa Espen Askeladd. Jeg undres, om du er riktig i skallen jeg, sa han Per og han Pål. Er du ikke gal, så forundrer du deg saktens gal med det allerførste. Hvor bekken kommer fra? Har du aldri sett vannet renne opp av en åre i jorden da? Ja men jeg har nok lyst til å se, hvor det kommer fra likevel jeg, sa Espen; han av sted opp med bekken, og alt brødrene ropte på ham og lo av ham, så hjalp det ikke: Han gikk sin gang han. Da han så kom langt opp langs bekken, ble bekken mindre og mindre, og da han kom enda et stykke frem, fikk han se en stor valnøtt, fra den sildret vannet ut. God dag! sa Espen igjen; ligger du her og sildrer og renner så alene? Ja jeg gjør det, sa valnøtten; her har jeg ligget og sildret og rent i mange lange tider og ventet på deg. Ja, ja, her er jeg, sa Espen; han tok en mosedott og dyttet i hullet, så vannet ikke kunne komme ut, og så la han valnøtten i skreppen, og satte nedover til brødrene sine igjen. Nå har du vel sett, hvor vannet kommer fra? Det så vel fælt rart ut, kan jeg tenke, sa han Per og han Pål. Å det var bare et hull, det rant ut av, sa Espen, og så lo de andre to og gjorde narr av ham igjen, men Espen Askeladd brydde seg ikke om det; jeg hadde nå moro av å se det likevel jeg, sa han.

Da de så hadde gått et stykke igjen, kom de til kongsgården; men da alle i kongeriket hadde fått høre at de skulle vinne prinsessen og halve riket, dersom de kunne hugge ned den store eiken og grave brønn til kongen, så var der kommet så mange, som hadde prøvet lykken sin at eiken var dobbelt så tykk og stor som den var fra først av, for der vokste ut to fliser for hver de skar ut med øksen, kan du vel huske. Derfor hadde kongen nå satt den straffen at de som prøvde seg og ikke kunne felle eiken, skulle settes ut på en øy, og begge ørene skulle klippes av dem. Men de to brødrene lot seg ikke skremme ved det, de trodde nok de skulle få eiken ned, og han Per, som var eldst, skulle nå til å prøve seg først; men det gikk med ham som med alle de andre som hadde hugget på eiken; for hver flis, han skar ut, vokste der to i stedet, og så tok kongens folk ham og klippet av ham begge ørene og satte ham ut på øya. Nå ville han Pål til, men med ham gikk det akkurat like ens; da han hadde hugget en to, tre hogg, så de fikk se at eiken vokste, tok kongens folk ham også og satte ut på øya, og ham klippet de ørene enda snauere av, for de syntes han kunne ha lært av broren å vokte seg. Så ville Espen Askeladd til. Vil du endelig se ut som en merket sau, skal vi gjerne klippe av deg ørene straks, så slipper du bryderiet, sa kongen, han var sint på ham for brødrenes skyld. Jeg hadde nok moro av å prøve først, likevel, sa Espen, og det måtte han da få lov til. Han tok øksen sin ut av skreppen og skjeftet den på skaftet igjen. Hogg selv! sa Espen til øksen, og den til å hugge, så flisene fløy, og så var det ikke lenge, før eiken måtte ned. Da det var gjort, tok Espen frem grevet sitt og satte det på skaftet. Grav selv! sa Espen, og grevet til å hakke og grave, så jord og steiner sprutet, og så måtte vel brønnen opp, kan du tro. Da han nå hadde fått den så dyp og stor, han ville, tok Espen Askeladd frem valnøtten sin og la i det ene hjørnet på bunnen, der tok han mosedotten ut av den. Silre og renn! sa Espen, og den til å renne, så vannet fosset ut av hullet; om en liten stund var brønnen breddfull. Så hadde Espen hugget ned eiken, som skygget for kongens vinduer, og skaffet brønn i kongsgården, og så fikk han prinsessen og halve riket, som kongen hadde sagt: Men godt var det for Per og Pål at de hadde mistet ørene, for ellers hadde de hver tid og time fått høre det, alle sa at Espen Askeladd ikke hadde forundret seg så galt enda.