Der var engang en Mann, som hadde tre Sønner, Peer og Pål og Esben Askelad; men Andet end de tre Sønnerne hadde han ikke heller, for han var så fattig at han ikke eiede Nålen på Kroppen, og derfor sa han tit og ofte til dem, at de fikk ut i Verden og see at tjene sitt Brød, hjemme hos ham ble det ikke Andet end Sultihjel for dem.
Noe Stykke borte fra Mannen lå Kongsgården, og lige udenfor Vinduerne til Kongen var der voxet op en Eg, som var så stor og diger, at den skyggede for Lyset i Kongsgården; Kongen hadde lovet ut mange, mange Penge til den, som kunne hugge ned Egen, men Ingen var god for det, for så fort En skårede een Fliis av Egelæggen, voxte der to i Stedet. Så ville Kongen også ha gravet en Brønd, som skulle holde Vand hele Året; for alle Granderne hans hadde Brønd, men han hadde ingen, og det syntes Kongen var Skam. Til den som kunne grave ham en slig Brønd at den holdt Vand hele Året rundt, hadde Kongen lovet ut både Penge og Andet, men der var Ingen som kunne få gjort det, for Kongsgården lå høit, høit oppe på en Bakke, aldrig før hadde de gravet nogle Tommer ned i Jorden, så kom de ned til hårde Fjeldet. Men da nå Kongen hadde sat seg i Hovedet at han ville ha gjort disse Arbeider, så lod han lyse fra alle Kirkebakkerne både vidt og bredt at den, som kunne hugge ned den store Egen i Kongsgården og skaffe ham slig en Brønd, at den holdt Vand hele Året rundt, skulle få Prindsessen og halve Riget. Der var nå nok av dem som ville prøve seg, kan du vel vide, men alt de knartede og hug og alt de rodede og grov, så hjalp det ikke; Egen ble tykkere og tykkere for hvert Hug, og Fjeldet ble nå ikke blødere det heller. Om en Stund så ville de tre Brødrene i Veien og prøve seg også, og det var Faderen vel fornøiet med, for vandt de ikke Kongsdatteren og halve Riget, så kunne det dog hænde, at de fikk Tjeneste etsteds hos en brav Mann, tænkte Faderen, og mere ønskede han ikke; og da Brødrene derfor slog på det, at de ville til Kongsgården, sa Faderen strax Ja, og så lagde Peer og Pål og Esben Askelad av Gårde.
Da de nå hadde gått et Stykke, kom de til en Granli, og lige op for den var en brat Hei; så hørte de Noe, som hug og hug oppe i Heien. Jeg undres hva det er, som hugger oppe i Heien, jeg? sa Esben Askelad. Du er nå så klog med dine Forundringer bestandig, du! sa han Peer og han Pål; det er da Noe at forundre seg over også at der står en Vedhugger og knarter oppe i Heien. Jeg har nok Moro av at see, hva det er ligevel jeg, sa Esben Askelad og dermed gikk han. Å ja, er du sligt et Barn, har du godt av at lære at gå med! råbte Brødrene hans etter ham, men han brød seg ikke om det, Esben; han lagde av sted opover Bakkerne did, han hørte det hug, og da han kom der, så han, det var en Øx, der stod og hug og hug på en Furulæg. God Dag! sa Esben Askelad. Står du her og hugger? Ja, nå har jeg stått her og hugget i mange lange Tider, og ventet på deg, svarede Øxen. Ja, ja, her er jeg, sa Esben, han tok Øxen og slog den av Skaftet og stoppede begge Dele i Skræppen sin. Da han så kom ned igjen til Brødrene sine, begyndte de at lee og gjøre Nar av ham; hva var det for noe Rart du fikk see oppe i Heien? sa de. Å det var bare en Øx, vi hørte, sa Esben.
Da de så hadde gått en Stund igjen, kom de under en Bjerghammer, oppe i den hørte de Noe hakkede og grov. Jeg undres, hva det er som hakker og graver oppe under Bjerghammeren jeg? sa Esben Askelad. Du er nå altid så klog til at forundre deg, du, sa han Peer og han Pål igjen; har du aldrig hørt Fuglene hakke, og pikke på Træerne før? "Ja men jeg har nok Moro av at see hva det er ligevel jeg, sa Esben, og alt de loe og gjorde Nar av ham, så brød han seg ikke om det, han lagde av sted op imod Bjerghammeren og da han kom op under, så han det var et Græv, som stod og hakkede og grov. God Dag! sa Esben Askelad; står du her og hakker og graver så alene? Ja, jeg gjør det, sa Grævet, nå har jeg stått her og hakket og gravet i mange lange Tider og ventet på deg, sa det. Ja, ja, her er jeg, sa Esben igjen, han tok Grævet og slog det av Skaftet og gjemte det i Skræppen sin, og så nedover til Brødrene sine igjen. Det var vel noe fælt Rart, du så deroppe under Bjerghammeren? sa Peer og Pål. Å det var ikke noe Videre, det var bare et Græv, vi hørte, svarede Esben. Så gikk de et godt Stykke sammen igjen, til de kom til en Bæk; tørste vare de nå alle Tre etter det de hadde gått, og så lagde de seg ned ved Bækken forat drikke. Jeg undres rigtig, hvor dette Vandet kommer fra? sa Esben Askelad. Jeg undres, om du er rigtig i Skallen jeg, sa han Peer og han Pål. Er du ikke gal, så forundrer du deg sagtens gal med det Allerførste. Hvor Bækken kommer fra? Har du aldrig seet Vandet rinde op av en Åre i Jorden da? Ja men jeg har nok Lyst til at see, hvor det kommer fra ligevel jeg, sa Esben; han av sted op med Bækken, og alt Brødrene råbte på ham og loe ad ham, så hjalp det ikke: han gikk sin Gang han. Da han så kom langt opmed, ble Bækken mindre og mindre, og da han kom endda et Stykke frem, fikk han see en stor Valnød, fra den silrede Vandet ut. God Dag! sa Esben igjen; ligger du her og silrer og rinder så alene? Ja jeg gjør det, sa Valnødden; her har jeg ligget og silret og rundet i mange lange Tider og ventet på deg. Ja, ja, her er jeg, sa Esben; han tok en Mosedot og dyttede i Hullet, så Vandet ikke kunne komme ut, og så lagde han Valnødden i Skræppen, og satte nedover til Brødrene sine igjen. Nå har du vel seet, hvor Vandet kommer fra? Det så vel fælt rart ut, kan jeg tænke, sa han Peer og han Pål. Å det var bare et Hul, det randt ut av, sa Esben, og så loe de andre To og gjorde Nar av ham igjen, men Esben Askelad brød seg ikke om det; jeg hadde nå Moro av at see det ligevel jeg, sa han.
Da de så hadde gått et Stykke igjen, kom de til Kongsgården; men da Alle i Kongeriget hadde fått høre at de skulle vinde Prindsessen og halve Riget, dersom de kunne hugge ned den store Egen og grave Brønd til Kongen, så var der kommen så Mange, som hadde prøvet Lykken sin, at Egen var dobbelt så tyk og stor som den var fra først av, for der voxte ut to Fliser for hver de skårede ut med Øxen, kan du vel huske. Derfor hadde Kongen nå sat den Straf, at de som prøvede seg og ikke kunne fælde Egen, skulle sættes ut på en Ø, og begge Ørene skulle klippes av dem. Men de to Brødrene lod seg ikke skræmme ved det, de troede nok de skulle få Egen ned, og han Peer, som ældst var, skulle nå til at prøve seg først; men det gikk med ham som med alle de Andre som hadde hugget på Egen; for hver Flis, han skårede ut, voxte der to i Stedet, og så tok Kongens Folk ham og klippede av ham begge Ørene og satte ham ut på Øen. Nå ville han Pål til, men med ham gikk det akkurat lige eens; da han hadde hugget en to, tre Hug, så de fikk see at Egen voxte, tok Kongens Folk ham også og satte ut på Øen, og ham klippede de Ørene endnu snauere av, for de syntes han kunne lært at vogte seg av Broderen. Så ville Esben Askelad til. Vil du endelig see ut som en mærket Saud, skal vi gjerne klippe av deg Ørene strax, så slipper du Bryderiet, sa Kongen, han var sindt på ham for Brødrenes Skyld. Jeg hadde nok Moro av at prøve først, ligevel, sa Esben, og det måtte han da få Lov til. Han tok Øxen sin ut av Skræppen og skjæftede den på Skaftet igjen. Hug selv! sa Esben til Øxen, og den til at hugge, så Fliserne fløi, og så var det ikke længe, før Egen måtte ned. Da det var gjort, tok Esben frem, Grævet sitt og satte det på Skaftet. Grav selv! sa Esben, og Grævet til at hakke og grave, så Jord og Stene sprutede, og så måtte vel Brønden op, kan du troe. Da han nå hadde fått den så dyb og stor, han ville, tok Esben Askepot frem Valnødden sin og lagde i det ene Hjørnet på Bunden, der tok han Mosedotten ut av den. Silre og rind! sa Esben, og den til at rinde, så Vandet fossede ut av Hullet; om en liden Stund var Brønden bredfuld. Så hadde Esben hugget ned Egen, som skyggede for Kongens Vinduer, og skaffet Brønd i Kongsgården, og så fikk han Prindsessen og halve Riget, som Kongen hadde sagt: men godt var det for Peer og Pål at de hadde mistet Ørene, for ellers hadde de hver Tid og Time fått høre det, Alle sa, at Esben Askelad ikke hadde forundret seg så galt endda.
Noe Stykke borte fra Mannen lå Kongsgården, og lige udenfor Vinduerne til Kongen var der voxet op en Eg, som var så stor og diger, at den skyggede for Lyset i Kongsgården; Kongen hadde lovet ut mange, mange Penge til den, som kunne hugge ned Egen, men Ingen var god for det, for så fort En skårede een Fliis av Egelæggen, voxte der to i Stedet. Så ville Kongen også ha gravet en Brønd, som skulle holde Vand hele Året; for alle Granderne hans hadde Brønd, men han hadde ingen, og det syntes Kongen var Skam. Til den som kunne grave ham en slig Brønd at den holdt Vand hele Året rundt, hadde Kongen lovet ut både Penge og Andet, men der var Ingen som kunne få gjort det, for Kongsgården lå høit, høit oppe på en Bakke, aldrig før hadde de gravet nogle Tommer ned i Jorden, så kom de ned til hårde Fjeldet. Men da nå Kongen hadde sat seg i Hovedet at han ville ha gjort disse Arbeider, så lod han lyse fra alle Kirkebakkerne både vidt og bredt at den, som kunne hugge ned den store Egen i Kongsgården og skaffe ham slig en Brønd, at den holdt Vand hele Året rundt, skulle få Prindsessen og halve Riget. Der var nå nok av dem som ville prøve seg, kan du vel vide, men alt de knartede og hug og alt de rodede og grov, så hjalp det ikke; Egen ble tykkere og tykkere for hvert Hug, og Fjeldet ble nå ikke blødere det heller. Om en Stund så ville de tre Brødrene i Veien og prøve seg også, og det var Faderen vel fornøiet med, for vandt de ikke Kongsdatteren og halve Riget, så kunne det dog hænde, at de fikk Tjeneste etsteds hos en brav Mann, tænkte Faderen, og mere ønskede han ikke; og da Brødrene derfor slog på det, at de ville til Kongsgården, sa Faderen strax Ja, og så lagde Peer og Pål og Esben Askelad av Gårde.
Da de nå hadde gått et Stykke, kom de til en Granli, og lige op for den var en brat Hei; så hørte de Noe, som hug og hug oppe i Heien. Jeg undres hva det er, som hugger oppe i Heien, jeg? sa Esben Askelad. Du er nå så klog med dine Forundringer bestandig, du! sa han Peer og han Pål; det er da Noe at forundre seg over også at der står en Vedhugger og knarter oppe i Heien. Jeg har nok Moro av at see, hva det er ligevel jeg, sa Esben Askelad og dermed gikk han. Å ja, er du sligt et Barn, har du godt av at lære at gå med! råbte Brødrene hans etter ham, men han brød seg ikke om det, Esben; han lagde av sted opover Bakkerne did, han hørte det hug, og da han kom der, så han, det var en Øx, der stod og hug og hug på en Furulæg. God Dag! sa Esben Askelad. Står du her og hugger? Ja, nå har jeg stått her og hugget i mange lange Tider, og ventet på deg, svarede Øxen. Ja, ja, her er jeg, sa Esben, han tok Øxen og slog den av Skaftet og stoppede begge Dele i Skræppen sin. Da han så kom ned igjen til Brødrene sine, begyndte de at lee og gjøre Nar av ham; hva var det for noe Rart du fikk see oppe i Heien? sa de. Å det var bare en Øx, vi hørte, sa Esben.
Da de så hadde gått en Stund igjen, kom de under en Bjerghammer, oppe i den hørte de Noe hakkede og grov. Jeg undres, hva det er som hakker og graver oppe under Bjerghammeren jeg? sa Esben Askelad. Du er nå altid så klog til at forundre deg, du, sa han Peer og han Pål igjen; har du aldrig hørt Fuglene hakke, og pikke på Træerne før? "Ja men jeg har nok Moro av at see hva det er ligevel jeg, sa Esben, og alt de loe og gjorde Nar av ham, så brød han seg ikke om det, han lagde av sted op imod Bjerghammeren og da han kom op under, så han det var et Græv, som stod og hakkede og grov. God Dag! sa Esben Askelad; står du her og hakker og graver så alene? Ja, jeg gjør det, sa Grævet, nå har jeg stått her og hakket og gravet i mange lange Tider og ventet på deg, sa det. Ja, ja, her er jeg, sa Esben igjen, han tok Grævet og slog det av Skaftet og gjemte det i Skræppen sin, og så nedover til Brødrene sine igjen. Det var vel noe fælt Rart, du så deroppe under Bjerghammeren? sa Peer og Pål. Å det var ikke noe Videre, det var bare et Græv, vi hørte, svarede Esben. Så gikk de et godt Stykke sammen igjen, til de kom til en Bæk; tørste vare de nå alle Tre etter det de hadde gått, og så lagde de seg ned ved Bækken forat drikke. Jeg undres rigtig, hvor dette Vandet kommer fra? sa Esben Askelad. Jeg undres, om du er rigtig i Skallen jeg, sa han Peer og han Pål. Er du ikke gal, så forundrer du deg sagtens gal med det Allerførste. Hvor Bækken kommer fra? Har du aldrig seet Vandet rinde op av en Åre i Jorden da? Ja men jeg har nok Lyst til at see, hvor det kommer fra ligevel jeg, sa Esben; han av sted op med Bækken, og alt Brødrene råbte på ham og loe ad ham, så hjalp det ikke: han gikk sin Gang han. Da han så kom langt opmed, ble Bækken mindre og mindre, og da han kom endda et Stykke frem, fikk han see en stor Valnød, fra den silrede Vandet ut. God Dag! sa Esben igjen; ligger du her og silrer og rinder så alene? Ja jeg gjør det, sa Valnødden; her har jeg ligget og silret og rundet i mange lange Tider og ventet på deg. Ja, ja, her er jeg, sa Esben; han tok en Mosedot og dyttede i Hullet, så Vandet ikke kunne komme ut, og så lagde han Valnødden i Skræppen, og satte nedover til Brødrene sine igjen. Nå har du vel seet, hvor Vandet kommer fra? Det så vel fælt rart ut, kan jeg tænke, sa han Peer og han Pål. Å det var bare et Hul, det randt ut av, sa Esben, og så loe de andre To og gjorde Nar av ham igjen, men Esben Askelad brød seg ikke om det; jeg hadde nå Moro av at see det ligevel jeg, sa han.
Da de så hadde gått et Stykke igjen, kom de til Kongsgården; men da Alle i Kongeriget hadde fått høre at de skulle vinde Prindsessen og halve Riget, dersom de kunne hugge ned den store Egen og grave Brønd til Kongen, så var der kommen så Mange, som hadde prøvet Lykken sin, at Egen var dobbelt så tyk og stor som den var fra først av, for der voxte ut to Fliser for hver de skårede ut med Øxen, kan du vel huske. Derfor hadde Kongen nå sat den Straf, at de som prøvede seg og ikke kunne fælde Egen, skulle sættes ut på en Ø, og begge Ørene skulle klippes av dem. Men de to Brødrene lod seg ikke skræmme ved det, de troede nok de skulle få Egen ned, og han Peer, som ældst var, skulle nå til at prøve seg først; men det gikk med ham som med alle de Andre som hadde hugget på Egen; for hver Flis, han skårede ut, voxte der to i Stedet, og så tok Kongens Folk ham og klippede av ham begge Ørene og satte ham ut på Øen. Nå ville han Pål til, men med ham gikk det akkurat lige eens; da han hadde hugget en to, tre Hug, så de fikk see at Egen voxte, tok Kongens Folk ham også og satte ut på Øen, og ham klippede de Ørene endnu snauere av, for de syntes han kunne lært at vogte seg av Broderen. Så ville Esben Askelad til. Vil du endelig see ut som en mærket Saud, skal vi gjerne klippe av deg Ørene strax, så slipper du Bryderiet, sa Kongen, han var sindt på ham for Brødrenes Skyld. Jeg hadde nok Moro av at prøve først, ligevel, sa Esben, og det måtte han da få Lov til. Han tok Øxen sin ut av Skræppen og skjæftede den på Skaftet igjen. Hug selv! sa Esben til Øxen, og den til at hugge, så Fliserne fløi, og så var det ikke længe, før Egen måtte ned. Da det var gjort, tok Esben frem, Grævet sitt og satte det på Skaftet. Grav selv! sa Esben, og Grævet til at hakke og grave, så Jord og Stene sprutede, og så måtte vel Brønden op, kan du troe. Da han nå hadde fått den så dyb og stor, han ville, tok Esben Askepot frem Valnødden sin og lagde i det ene Hjørnet på Bunden, der tok han Mosedotten ut av den. Silre og rind! sa Esben, og den til at rinde, så Vandet fossede ut av Hullet; om en liden Stund var Brønden bredfuld. Så hadde Esben hugget ned Egen, som skyggede for Kongens Vinduer, og skaffet Brønd i Kongsgården, og så fikk han Prindsessen og halve Riget, som Kongen hadde sagt: men godt var det for Peer og Pål at de hadde mistet Ørene, for ellers hadde de hver Tid og Time fått høre det, Alle sa, at Esben Askelad ikke hadde forundret seg så galt endda.