Der var en gang to brødre, den ene het Tro og den annen Utro. Tro var alltid oppriktig og god mot alle, men Utro var slem og full av løgn, så de aldri kunne stole på det, han sa. Moren var enke og hadde ikke stort å leve av, og da sønnene var blitt voksne, måtte hun ha dem fra seg, for at de selv kunne tjene sitt brød i verden. Hver av dem ga hun en liten skreppe med mat i, og så skulle de i veien. Da de nå hadde gått til om aftenen, satte de seg på et vindfall i skogen og tok frem skreppene sine, for sultne var de etter det de hadde gått hele dagen og så syntes de at nå skulle en bit smake godt. Vil du som jeg, så skal vi først spise av din skreppe, så lenge der er noe i den, så kan vi siden ta på min, sa Utro. Ja, det var Tro fornøyd med, og så begynte de da å spise; men alt det beste så Utro til og fikk puttet i seg, og Tro fikk bare skorpene og de brente lefsestykkene og fleskesvorene han. Om morgenen spiste de atter av maten hans Tro og om middagen også; men så var der ikke mer i skreppen hans. Da de så hadde gått til sent om kvelden og skulle til å få seg mat igjen, ville Tro spise av brorens skreppe; men Utro sa nei og mente at den maten var hans, og at han ikke hadde mer enn han selv godt kunne behøve. Ja, men du fikk jo spise av min skreppe, så lenge der var noe i den, sa Tro. Ja, når du er slik en narr og lar andre ete opp for deg, får du ha det så godt, mente Utro; nå kan du sitte der og sikle nå! sa han. Å ja, Utro heter du og utro er du, og det har du vært all din tid også, sa Tro. Da Utro hørte det, slo han seg sint og røk like på broren og stakk begge øynene ut på ham; nå kan du se om folk er tro eller utro nå, din blindebuk, sa han, og dermed fløy han fra ham.

Tro stakkar, han gikk nå der og trevlet seg frem midt i tykke skogen; blind og alene var han og ikke visste han, hva han skulle ta seg til. Men så fikk han tak i et stort tykt lindetre, og så tenkte han at det fikk han klyve opp i og sette seg der natten over for de ville dyrene. Når fuglene begynner å synge, så er det dag, da får jeg vel prøve å trevle meg videre frem, tenkte han, og så krøp han opp i linden. Da han hadde sittet der en stund, hørte han at der kom noen og begynte å koke og stelle nede under treet, og straks etter kom der flere, og da de nå hilste på hverandre, hørte han at det var bjørnen, Gråbein, reven og haren, som kom og skulle holde sankthansfest der. De ga seg til å spise og drikke og leve godt, og da de var ferdige med det, satte de seg til å snakke sammen. Så sa reven: Skal vi nå ikke fortelle en liten historie hver, mens vi sitter her? Jo, det syntes de andre godt om, det ville være morsomt, sa de, og så begynte bjørnen - for han var nå den fornemste: Kongen av England har så dårlige øyne, sa Bamse, han kan nesten ikke se en alen fra seg; men dersom han kom opp i denne linden om morgenen, mens der var dugg på bladene, og han tok av duggen og smurte på øynene sine, så fikk han sitt syn igjen, så godt som han noen gang har hatt det. - Ja, sa Gråbein, kongen av England har en døvstum datter også; men visste han det jeg vet, så fant han snart på råd for henne. I fjor da hun gikk til alters, så spyttet hun ut igjen brødet, og det kom en stor padde som slukte det; men når de bare grov under gulvet, så fant de padden, den sitter bent under knefallet, og brødet sitter ennå i halsen på den. Når de så skar padden opp, tok det og ga prinsessen, så ble hun som andre folk igjen og kunne både høre og tale. - Ja, ja, sa reven, når kongen av England visste det jeg vet, så hadde han ikke vondt for vann i kongsgården sin; under den store steinen midt i gården hans er det klareste kildevann, noen ville ønske seg - bare han visste å grave der! - Ja, sa haren, kongen av England har den peneste frukthage i hele landet, men den bærer ikke så mye som en eplekart en gang, for der ligger en svær gullkjede tredobbelt rundt om hagen. Fikk han gravet den opp, så ble det den gjeveste hagen i hele hans rike. Men nå er det langt på natten, og vi får nok gå hjem igjen nå, sa reven, og så gikk de sin vei alle sammen.

Da de var gått, sovnet Tro der han satt oppe i linden, men da fuglene begynte å synge om morgenen, våknet han igjen, og så tok han dugg av bladene på treet og smurte øynene sine med: Da så han like så godt som før Utro hadde stukket dem ut på ham. Nå gikk han like til kongen av Englands gård og ba om arbeid, og det fikk han straks. En dag kom kongen ut i gården, og da han hadde gått der ute en stund, ville han drikke av vannposten sin, for det var hett om dagen og kongen var blitt svært tørst; men da de øste opp vannet til ham, var det både grumset og seigt og stygt. Derover ble kongen ganske ergerlig. Jeg tror ikke der er en mann i hele riket mitt, som har så dårlig vann i sin gård, og enda må jeg lede det lang vei over berg og daler! sa kongen. Ja, men når du ville la meg få folk til å bryte opp den store steinen, som ligger her midt i gården din, skulle du nok få både mye og godt vann, sa Tro. Ja, kongen var vel fornøyd med det, og aldri før hadde de fått opp steinen og gravet en stund, før sprang vannstrålen rett i været så klar og tykk som den skulle komme av en tønnetut; og klarere vann fantes ikke i hele England. - En tid etter var kongen en dag ute i gården igjen; så kom der en stor hauk flyvende etter hønsene hans, og alle til å klappe i hendene og skrike: Der flyr den! Der flyr den! Kongen grep bøssen sin og skulle skyte den; men han kunne ikke se så mye. Så ble han rent bedrøvet. Gud gi, noen kunne si meg råd for øynene mine! Jeg mener snart jeg blir rent blind, sa kongen. Det skal nok jeg si deg, sa Tro, og så fortalte han hvorledes han hadde båret seg at, og kongen reiste da til linden, samme aften, det kan du nok vite, og bra ble han, bare han hadde smurt seg med duggen, som satt på bladene om morgenen. Siden den tid var der ingen, kongen holdt så gjev som ham Tro; han måtte være med ham hvor han gikk og sto, både hjemme og borte.

Så var det en dag, de gikk i hagen sammen. Jeg skjønner ikke hvorledes det går til jeg, sa kongen; der er ikke noen mann i England, som koster så mye på hagen sin som jeg, og enda kan jeg ikke få ett av trærne til å bære så mye som en kart. Ja, ja, sa Tro, dersom jeg får det, som ligger tre ganger rundt om hagen din, og folk til å grave det opp, så skal nok hagen bære. Ja, det ville kongen gjerne; Tro fikk folkene og begynte å grave, og så fikk han til sist opp hele gullkjeden. Nå var Tro en grunnrik mann, mye, mye rikere enn kongen selv; men kongen var enda vel fornøyd, for nå bar hagen, så grenene på trærne hengte like ned til marken, og så søte epler og pærer hadde aldri noen smakt.

En dag igjen gikk Tro og kongen og snakket sammen; så kom prinsessen gående forbi dem, og kongen ble ganske bedrøvet, da han så henne. Er det ikke synd at så deilig en kongsdatter, som min er, skal mangle mål og mæle? sa han til Tro. Ja, men der er råd for det, sa Tro. Da kongen fikk det å høre, ble han så glad at han lovet ham prinsessen til ekte og halve riket, dersom han kunne få henne bra igjen. Tro fikk da et par mann med seg bort i kirken og grov frem padden som satt under knefallet ved alteret, skar den opp og tok ut brødet og ga kongsdatteren det - så ble hun som andre folk igjen og kunne tale straks på timen.

Nå skulle da Tro ha prinsessen og det ble laget til bryllup, for det skulle holdes så det både kunne høres og snakkes om over hele riket. Mens de så holdt på å danse i brylluppet, kom der en fattiggutt og ba om en matbit, og han var så fillet og elendig å se på at alle korset seg over ham, men Tro kjente ham straks, og så at det var Utro, broren sin. Kjenner du meg igjen? sa Tro. Å hvor skulle jeg ha sett så stor en herre, jeg da? sa Utro. Sett meg har du nok likevel, sa Tro; det var meg, du stakk øynene ut på for ett år siden i dag. Utro heter du og utro er du, det sa jeg og det sier jeg ennå; men du er nå bror min likevel, og derfor skal du få litt mat, og så kan du gå til det lindetre, hvor jeg satt i fjor. - Får du så høre noe som kan gjøre din lykke, så er det godt for deg. Ja, Utro lot seg ikke si det to ganger; har han Tro hatt slik nytte av å sitte i lindetreet at han er blitt til konge over halve England siden i fjor, så - tenkte han, og han la i veien og kom til linden, og den krøp han opp i. Han hadde ikke sittet der lenge før alle dyrene kom og åt og drakk og holdt sankthansfest nede under treet igjen. Da de hadde spist fra seg, ville reven at de skulle til å fortelle historier, og da kan det vel hende at Utro begynte å lytte, og det så ørene var ferdige til å falle av ham. Men bjørnen var sint, han, og brummet og sa: Der har noen sladret om det, vi fortalte i fjor, og derfor vil vi nå tie med det, vi vet, og så ba dyrene god natt og gikk fra hverandre, og Utro var like klok. Det var fordi han het Utro og var utro, det.