Der var en Gang to Brødre, den ene hed Tro og den anden Utro. Tro var altid oprigtig og god mod Alle, men Utro var slem og fuld av Løgn, så de aldrig kunne lide på det, han sa. Moderen var Enke og hadde ikke Stort at leve av, og da Sønnerne vare blitt vorne, måtte hun ha dem fra seg, for at de selv kunne tjene sitt Brød i Verden. Hver av dem gav hun en liden Skræppe med Mad i, og så skulle de i Veien. Da de nå hadde gått til om Aftenen, satte de seg på et Vindfæld i Skoven og tok frem Skræpperne sine, for sultne vare de etter det de hadde gått hele Dagen og så syntes de, at nå skulle en Bid smage godt. Vil du som jeg, så skal vi først spise av din Skræppe, sålænge der er Noe i den, så kan vi siden tage på min, sa Utro. Ja, det var Tro fornøiet med, og så begyndte de da at spise; men alt det Bedste så Utro til og fikk puttet i seg, og Tro fikk bare Skorperne og de brændte Levsestykkerne og Fleskesværdene han. Om Morgenen spiste de atter av Maden hans Tro og om Middagen også; men så var der ikke mere i Skræppen hans. Da de så hadde gått til seent om Kvelden og skulle til at få seg Mad igjen, ville Tro spise av Broderens Skræppe; men Utro sa Nei og meente at den Maden var hans, og at han ikke hadde Mere end han selv godt kunne behøve. Ja, men du fikk jo spise av min Skræppe, sålænge der var Noe i den, sa Tro. Ja, når du er slig en Nar og lader Andre æde op for deg, fåer du ha det så godt, meente Utro; nå kan du sidde der og sikle nå! sa han. Å ja, Utro hedder du og utro er du, og det har du været al din Tid også, sa Tro. Da Utro hørte det, slog han seg sindt og røg lige på Broderen og stak begge Øinene ut på ham; nå kan du see om Folk er tro eller utro nå, din Blindebuk, sa han, og dermed fløi han fra ham.

Tro Stakkel, han gikk nå der og trevlede seg frem midt i tykke Skoven; blind og alene var han og ikke vidste han, hva han skulle tage seg til. Men så fikk han Tag i et stort tykt Lindetræ, og så tænkte han, at det fikk han klyve op i og sætte seg der Natten over for de ville Dyr. Når Fuglene begynde at synge, så er det Dag, da fåer jeg vel prøve at trevle meg videre frem, tænkte han, og så krøb han op i Linden. Da han hadde siddet der en Stund, hørte han at der kom Nogen og begyndte at koge og stelle nede under Træet, og strax etter kom der Flere, og da de nå hilste på hverandre, hørte han, at det var Bjørnen, Gråbenen, Ræven og Haren, som kom og skulle holde St. Hansleg der. De gave seg til at spise og drikke og leve godt, og da de vare færdige med det, satte de seg til at snakke sammen. Så sa Ræven: Skal vi nå ikke fortælle en liden Historie hver, mens vi sidde her? Jo, det syntes de Andre godt om, det ville være morsomt, sa de, og så begyndte Bjørnen - for han var nå den fornemste, : Kongen av England har så dårlige Øine, sa Bamse, han kan næsten ikke see en Alen fra seg; men dersom han kom op i denne Linden om Morgenen, medens der var Dug på Bladene, og han tok av Duggen og smurte på Øinene sine, så fikk han sitt Syn igjen, så godt som han nogen Gang har hatt det. - Ja, sa Gråbenen, Kongen av England har en døvstum Datter også; men vidste han det jeg veed, så fandt han snart på Råd for henne. I Fjor da hun gikk til Alters, så spyttede hun ut igjen Brødet, og det kom en stor Padde og slugte; men når de bare grov under Gulvet, så fandt de Padden, den sidder beent under Knæfaldet, og Brødet sidder endnu i Halsen på den. Når de så skar Padden op, tok det og gav Prindsessen, så ble hun som andre Folk igjen både til at høre og tale. - Ja, ja, sa Ræven, når Kongen av England vidste det jeg veed, så hadde han ikke ondt for Vand i Kongsgården sin; under den store Stenen midt i Gården hans er det klareste Kildevand, Nogen ville ønske seg - bare han vidste at grave der! - Ja, sa Haren, Kongen av England har den peneste Frugthave i hele Landet, men den bærer ikke så Meget som en Æblekart en Gang, for der ligger en svær Guldkjæde tredobbelt rundt om Haven. Fikk han gravet den op, så ble det den gjæveste Ha i hele hans Rige. Men nå er det langt på Natten, og vi fåer nok gå hjem igjen nå, sa Ræven, og så gikk de sin Vei Allesammen.

Da de var gått, søvnede Tro der han sad oppe i Linden, men da Fuglene begyndte at synge om Morgenen, vågnede han igjen, og så tok han Dug av Bladene på Træet og smurte Øinene sine med: da så han lige så godt som før Utro hadde stukket dem ut på ham. Nå gikk han lige til Kongen av Englands Gård og bad om Arbeide, og det fikk han strax. En Dag kom Kongen ut i Gården, og da han hadde gått der ude en Stund, ville han drikke av Vandposten sin, for det var hedt om Dagen og Kongen var blitt meget tørst; men da de øste op Vandet til ham, var det både grumset og seigt og stygt. Derover ble Kongen ganske ærgerlig. Jeg troer ikke der er en Mann i hele Riget mitt, som har så dårligt Vand i sin Gård, og endda må jeg lede det lang Vei over Bjerg og Dale!" sa Kongen. Ja, men når du ville lade meg få Folk til at bryde op den store Stenen, som ligger her midt i Gården din, skulle du nok få både meget og godt Vand, sa Tro. Ja, Kongen var vel fornøiet med det, og aldrig før hadde de fått op Stenen og gravet en Stund, så sprang Vandstrålen ende i Veiret så klar og tyk som den skulle komme av en Tøndeture; og klarere Vand fandtes ikke i hele England. - En Tid etter var Kongen en Dag ude i Gården igjen; så kom der en stor Høg flyvende etter Hønsene hans, og Alle til at klappe i Hænderne og skrige: der flyver den! der flyver den! Kongen greb Bøssen sin og skulle skyde den; men han kunne ikke see så meget. Så ble han reent bedrøvet. Gud give, Nogen kunne sige meg Råd for Øinene mine! jeg mener snart jeg bliver reent blind, sa Kongen. Det skal nok jeg sige deg, sa Tro, og så fortalte han hvorledes han hadde båret seg ad, og Kongen reiste da til Linden, samme Aften, det kan du nok vide, og brav ble han, bare han hadde smurt seg med Duggen, som sad på Bladene om Morgenen. Siden den Tid var der Ingen, Kongen holdt så gjæv som ham Tro; han måtte være med ham hvor han gikk og stod, både hjemme og borte.

Så var det en Dag, de gikk i Haven sammen. Jeg skjønner ikke hvorledes det går til jeg, sa Kongen; der er ikke nogen Mann i England, som koster så Meget på Haven sin som jeg, og endda kan jeg ikke få eet av Træerne til at bære så Meget som en Kart. Ja, ja, sa Tro, dersom jeg fåer det, som ligger tre Gange rundt om Haven din, og Folk til at grave det op, så skal nok Haven bære. Ja, det ville Kongen gjerne; Tro fikk Folkene og til at grave, og så fikk han tilsidst op hele Guldkjæden. Nå var Tro en grundrig Mann, meget, meget rigere end Kongen selv; men Kongen var endda vel fornøiet, for nå bar Haven, så Grenene på Træerne hængte lige ned til Marken, og så søde Æbler og Pærer hadde aldrig Nogen smagt.

En Dag igjen gikk Tro og Kongen og snakkede sammen; så kom Prindsessen gående forbi dem, og Kongen ble ganske bedrøvet, da han så henne. Er det ikke Synd at så deilig en Kongsdatter, som min er, skal mangle Mål og Mæle? sa han til Tro. Ja, men der er Råd for det, sa Tro. Da Kongen fikk det at høre, ble han så glad at han lovede ham Prindsessen til Ægte og halve Riget, dersom han kunne få henne brav igjen. Tro fikk da et Par Mann med seg bort i Kirken og grov frem Padden som sad under Knæfaldet ved Alteret, skar den op og tok ut Brødet og gav Kongsdatteren det - så ble hun som andre Folk igjen til at tale strax på Timen.

Nå skulle da Tro ha Prindsessen og der ble lavet til Bryllup, for det skulle holdes så det både kunne høres og spørges over hele Riget. Mens de så holdt på at dandse i Brylluppet, kom der en Fattiggut og bad om en Madbid, og han var så fillet og elendig at see på, at Alle forkorsede seg over ham, men Tro kjendte ham strax, og så at det var Utro, Broder sin. Kjender du meg igjen? sa Tro. Å hvor skulle jeg ha seet så stor en Herre, jeg da? sa Utro. Seet meg har du nok ligevel, sa Tro; det var meg, du stak Øinene ut på et År i Dag siden. Utro hedder du og utro er du, det sa jeg og det siger jeg endnu; men du er nå Bro'er min ligevel, og derfor skal du få lidt Mad, og så kan du gå til det Lindetræ, hvor jeg sad i Fjor. - Fåer du så høre Noe som kan gjøre din Lykke, så er det godt for deg. Ja, Utro lod seg ikke sige det to Gange; har han Tro hatt slig Nytte av at sidde i Lindetræet, at han er blitt til Konge over halve England siden i Fjor, så - tænkte han, og han lagde i Veien og kom til Linden, og den krøb han op i. Han hadde ikke siddet der længe, så kom alle Dyrene og åd og drak og holdt St. Hansleg nede under Træet igjen. Da de hadde spist fra seg, ville Ræven at de skulle til at fortælle Historier, og da kan det vel hænde at Utro begyndte at lye, og det så Ørene vare færdige at falde av ham. Men Bjørnen var sindt, han, og brummede og sa: Der har Nogen sladret om det, vi fortalte i Fjor, og derfor vil vi nå tie med det, vi veed, og så bad Dyrene Godnat og gikk fra hverandre, og Utro var lige klog. Det var fordi han hed Utro og var utro, det.