Den som har set Buffalo Bill, selvom det bare var på hans gamle dage, vil aldrig glemme ham. Når han kom ridende ind på arenaen, endnu rank og spændstig, med det lange, hvite hår bølgende nedover nakken, men ung og ildfuld i øinene og han halvt reisende seg i stigbøilene på sin hvite hingst, hilste publikum med en let foroverbøining og et sving med sin store cowboyhat, ble man uvilkårlig grepet av den romantik og personlighetens magt, som strålet ut fra ham, og man forstod, hvorfor menn hyldet ham, kvinder forgudet ham og gutter tilbad ham. Han var vor tids sidste ridder.

Det er ikke nok at kalde Buffalo Bill den mest maleriske skikkelse i Amerikas historie. Han var mere. Han var en av de store pionerer - en av banebryterne for den sterke slegt, som erobret Vest-Amerika for civilisationen.

Over halvdelen av de Forenede Stater, hele landet vest for Missourifloden eller rettere vest for den 97de meridian lå der bare som "den store amerikanske ørken", dengang Buffalo Bill var gut. Her strakte seg i 10endeløse vidder de bølgende prærier, vekslende med uveisomme skoger, golde sandørkener, gigantiske fjeldpartier og store saltsjøer. Umådelige flokker av bisonokser trampet tordnende hen over prærierne. Den graciøse antilope og det tunge elgsdyr fandtes endnu i tusenvis. Langs vandløpene bygget de travle bævere. Ulv og bjørn fulgte i storvildtets spor. Men av mennesker fandtes bare de ville og blodtørstige indianere, som i det amerikanske vesten hadde fundet sine sidste store jagtmarker og her rustet seg til den avgjørende kamp med de hvite.

Vel et halvt århundrede gikk, og da Buffalo Bill døde, lå der 16 store og rike stater i ørkenens sted. Et rike så stort som hele Europa uten Rusland var blit bygget op i det amerikanske Sahara. Frugtbare akre, haver og parker hadde avløst den golde prærie. Fjeldene og sandslettene var blit lagt i jernbanenes bånd. Storbyer hadde reist seg, hvor engang det råt sammentømrede indianerfort hadde været civilisationens ensomme forpost, og mere end 15 millioner mennesker fandt sitt levebrød der, hvor tidligere bare rødhudene hadde drevet sin primitive jagt.

To tusen års utvikling var blit tilbakelagt i to korte menneskealdre, og en beskeden del av æren herfor er Buffalo Bills. Uten folk av hans støpning, uten den dristige fortrop til at bane vei ville denne utvikling ikke ha været mulig. Han var med på det altsammen, i krig og i fred, som speider og jæger, som stifinder og ekspresrytter, som nybygger og ranchmand fra han var halvvoksne gutten til han nådde støvets år, altid blandt de forreste, tidlig anerkjendt som den første.

Han skjøt sin første indianer, da han var 11 år 11gammel, og han utførte utallige heltebedrifter siden. Men det ble aldrig sport for ham, altid bare midlet til det store mål, som han skimtet bakenfor. Det var ikke hans ringeste triumf, at indianerne tilslut anerkjendte ham som sin mest forstående ven og sørget oprigtig ved hans død.

Hans tid var rik på tapre og frygtløse menn, som hver dag satte døden stevne med et smil på læben; men han fortjener at mindes fremfor nogen, fordi han ikke bare var den første i mod og dristighet, men fordi han besad storsyn, en ubøielig vilje, en trofast karakter, åpenhet, ærlighet og en gavmild hånd.

Kanske hans venner på prærien har skildret ham bedst i de fire korte ord: Han var en mann!