Den som har sett Buffalo Bill, selv om det bare var på hans gamle dager, vil aldri glemme ham. Når han kom ridende inn på arenaen, ennå rank og spenstig, med det lange, hvite håret bølgende nedover nakken, men ung og ildfull i øynene, og halvt reiste seg i stigbøylene på sin hvite hingst og hilste publikum med en lett foroverbøyning og et sving med sin store cowboyhatt, ble man uvilkårlig grepet av den romantikken og personlighetens makt, som strålet ut fra ham, og man forstod, hvorfor menn hyllet ham, kvinner forgudet ham og gutter tilbad ham. Han var vår tids siste ridder.

Det er ikke nok å kalle Buffalo Bill den mest maleriske skikkelsen i Amerikas historie. Han var mer. Han var en av de store pionerer - en av banebryterne for den sterke slekten, som erobret Vest-Amerika for sivilisasjonen.

Over halvdelen av De forente stater, hele landet vest for Missourifloden eller rettere vest for den 97. meridianen lå der bare som "den store amerikanske ørken", den gang Buffalo Bill var gutt. Her strakte seg i endeløse vidder de bølgende prærier, vekslende med uveisomme skoger, golde sandørkener, gigantiske fjellpartier og store saltsjøer. Umådelige flokker av bisonokser trampet tordnende hen over præriene. Den grasiøse antilopen og det tunge elgdyret fantes ennå i tusenvis. Langs vannløpene bygget de travle beverne. Ulv og bjørn fulgte i storviltets spor. Men av mennesker fantes bare de ville og blodtørstige indianere, som i det amerikanske Vesten hadde funnet sine siste store jaktmarker og her rustet seg til den avgjørende kampen med de hvite.

Vel et halvt århundre gikk, og da Buffalo Bill døde, lå der 16 store og rike stater i ørkenens sted. Et rike så stort som hele Europa uten Russland var blitt bygget opp i det amerikanske Sahara. Fruktbare akre, hager og parker hadde avløst den golde prærien. Fjellene og sandslettene var blitt lagt i jernbanenes bånd. Storbyer hadde reist seg, hvor engang det rått sammentømrede indianerfortet hadde vært sivilisasjonens ensomme forpost, og mer enn 15 millioner mennesker fant sitt levebrød der, hvor tidligere bare rødhudene hadde drevet sin primitive jakt.

To tusen års utvikling var blitt tilbakelagt i to korte menneskealdre, og en beskjeden del av æren herfor er Buffalo Bills. Uten folk av hans støpning, uten den dristige fortropp til å bane vei ville denne utviklingen ikke ha vært mulig. Han var med på det alt sammen, i krig og i fred, som speider og jeger, som stifinner og ekspressrytter, som nybygger og ranchmann fra han var en halvvoksen gutt til han nådde støvets år, alltid blant de fremste, tidlig anerkjent som den første.

Han skjøt sin første indianer, da han var 11 år gammel, og han utførte utallige heltebedrifter siden. Men det ble aldri sport for ham, alltid bare midlet til det store målet, som han skimtet bakenfor. Det var ikke hans ringeste triumf at indianerne til slutt anerkjente ham som sin mest forstående venn og sørget oppriktig ved hans død.

Hans tid var rik på tapre og fryktløse menn, som hver dag satte døden stevne med et smil på leppen; men han fortjener å minnes fremfor noen, fordi han ikke bare var den første i mot og dristighet, men fordi han besatt storsyn, en ubøyelig vilje, en trofast karakter, åpenhet, ærlighet og en gavmild hånd.

Kanskje hans venner på prærien har skildret ham best i de fire korte ordene: Han var en mann!