Alt fra hun var barn hadde Elisa hatt et godt hjem i Schelbys hus. Schelby hadde da kjøpt henne, og hans hustru hadde fra første stund været som en mor for henne og oppdratt henne mer som barn av huset end som et slavebarn.
Også Elisas medtjenere hadde det godt. Schelby og hans kone var kjendte for at stelle pent med folkene sine. I det hele taget hadde slaverne det langt bedre i Kentucky end i sydstaterne, hvor de især i onnetiderne ble drevet med en tvang og hårdhet som ofte gjorde det umuligt for de stakkars mennesker at holde det ut. Slaverne i Kentucky holdt det derfor for en ulykke at bli solgt sydover.
Elisa ble tidlig gift med en ung lys mulat som hedte Georg Harris. Denne unge mann var slave på en nabogård; men hans herre hadde leiet ham bort til arbeide ved en seildugsfabrik derinærheten. De unge ektefolk levde således hver for seg. Det var bare en gang imellom de kunne få være sammen. Alligevel var de lykkelige og glade i den første tid etter de ble gifte. Men så kom en tung tid for dem; de misted sine to første barn. Dette tab tok de seg svært nær av. Især var moren i lang tid utrøstelig. Det var først etter at de i stedet hadde fått lille Harry, som vi før har lært at kjende, at de overvandt sin sorg.
Georg Harris var en sjelden vakker mann, hadde godt hoved og var fingernem. Ved seildugsfabriken var det gåt ham så godt, at han på kort tid hadde tjent seg op til den første plass mellom arbeiderne. Han fandt op en maskine til at renske hamp med, og for denne sindrige indretning, som det viste seg var av god nytte til at spare arbeide, ble han høit agtet og avholdt ved fabriken.
Men netop denne gode og nyttige oppfinnelse ble hans ulykke. Hans herre var en trangsynt, rå og hårdhjertet tyran. Da han hadde hørt om Georgs oppfinnelse, kom han en dag til fabriken for at se seg om i verkstederne. Fabrikherren tok imod ham med stor gjestfrihet. Georg fulgte ham omkring og foreviste ham maskinen. Han var stolt av det arbeidet, og med stor veltalenhet gjorde han rede for maskinens mekanisme. Men det skulle han ikke gjort, for den fornemme herre fikk derved en altfor sterk erkjennelse av at han i grunden var en ubetydeligere mann end sin egen træl; han ble fornærmet over Georgs frimodige fremfærd, og gav ham en skarp tilrettevisning. Fabrikherren, Vilson, tok med et par forsigtige ord Georg i forsvar; men det gjorde bare den fremmede herre end mere forbitret.
Hva hadde hans slave med at opfinde maskiner og være vigtig av det overfor ham, en høit agtet plantageeier! Han skulle snart sætte en stopper for det. Han skulle ta ham hjem til seg igjen og sætte ham til at grave i jorden sammen med sine andre arbeidere, og så fikk han se, om han da også vil være slig en kar. Fabrikherren prøvde endnu en gang at dæmpe en smule på mannens vrede, og loved større løn for Georg, om han kunne få ham værende ved fabriken, men uden anden nytte end at gjøre den vrede herre end mere rasende. Det hele endte med at plantage-eieren tok slaven sin med seg hjem og drev ham ut på arbeide mellom sine andre træler.
En kan let forstå at en varmblodig og ærekjær mann som Georg Harris måtte ha vondt for at tie til slig medfærd. Han kunne gå og presse læberne sammen av bare harme, når han gikk og arbeided på marken, og de kulsorte øinene lyste som brændende kul, når han stod og så op mod herskabsboligen. Men han kunne intet gjøre; hans lykke i livet var brudt, han hadde intet andet at vente av fremtiden end et liv i de usleste trælekår.
Han fikk tåle at bli sat til det aller simpleste og tyngste arbeidet; men at hans herre hver dag gikk og håned og mishandled ham med puf og slag, det kunne han ikke holde ut, det følte han ville knække ham og lægge ham i graven.
En gang imellom fikk han dog lov til at gå over til Schelbys og tale et par ord med konen sin; men hun kunne jo ikke hjælpe ham.
Netop den dag da slavehandleren hadde været hos Schelby om formiddagen, kom Georg Harris om ettermiddagen for at tale med Elisa.
Også Elisas medtjenere hadde det godt. Schelby og hans kone var kjendte for at stelle pent med folkene sine. I det hele taget hadde slaverne det langt bedre i Kentucky end i sydstaterne, hvor de især i onnetiderne ble drevet med en tvang og hårdhet som ofte gjorde det umuligt for de stakkars mennesker at holde det ut. Slaverne i Kentucky holdt det derfor for en ulykke at bli solgt sydover.
Elisa ble tidlig gift med en ung lys mulat som hedte Georg Harris. Denne unge mann var slave på en nabogård; men hans herre hadde leiet ham bort til arbeide ved en seildugsfabrik derinærheten. De unge ektefolk levde således hver for seg. Det var bare en gang imellom de kunne få være sammen. Alligevel var de lykkelige og glade i den første tid etter de ble gifte. Men så kom en tung tid for dem; de misted sine to første barn. Dette tab tok de seg svært nær av. Især var moren i lang tid utrøstelig. Det var først etter at de i stedet hadde fått lille Harry, som vi før har lært at kjende, at de overvandt sin sorg.
Georg Harris var en sjelden vakker mann, hadde godt hoved og var fingernem. Ved seildugsfabriken var det gåt ham så godt, at han på kort tid hadde tjent seg op til den første plass mellom arbeiderne. Han fandt op en maskine til at renske hamp med, og for denne sindrige indretning, som det viste seg var av god nytte til at spare arbeide, ble han høit agtet og avholdt ved fabriken.
Men netop denne gode og nyttige oppfinnelse ble hans ulykke. Hans herre var en trangsynt, rå og hårdhjertet tyran. Da han hadde hørt om Georgs oppfinnelse, kom han en dag til fabriken for at se seg om i verkstederne. Fabrikherren tok imod ham med stor gjestfrihet. Georg fulgte ham omkring og foreviste ham maskinen. Han var stolt av det arbeidet, og med stor veltalenhet gjorde han rede for maskinens mekanisme. Men det skulle han ikke gjort, for den fornemme herre fikk derved en altfor sterk erkjennelse av at han i grunden var en ubetydeligere mann end sin egen træl; han ble fornærmet over Georgs frimodige fremfærd, og gav ham en skarp tilrettevisning. Fabrikherren, Vilson, tok med et par forsigtige ord Georg i forsvar; men det gjorde bare den fremmede herre end mere forbitret.
Hva hadde hans slave med at opfinde maskiner og være vigtig av det overfor ham, en høit agtet plantageeier! Han skulle snart sætte en stopper for det. Han skulle ta ham hjem til seg igjen og sætte ham til at grave i jorden sammen med sine andre arbeidere, og så fikk han se, om han da også vil være slig en kar. Fabrikherren prøvde endnu en gang at dæmpe en smule på mannens vrede, og loved større løn for Georg, om han kunne få ham værende ved fabriken, men uden anden nytte end at gjøre den vrede herre end mere rasende. Det hele endte med at plantage-eieren tok slaven sin med seg hjem og drev ham ut på arbeide mellom sine andre træler.
En kan let forstå at en varmblodig og ærekjær mann som Georg Harris måtte ha vondt for at tie til slig medfærd. Han kunne gå og presse læberne sammen av bare harme, når han gikk og arbeided på marken, og de kulsorte øinene lyste som brændende kul, når han stod og så op mod herskabsboligen. Men han kunne intet gjøre; hans lykke i livet var brudt, han hadde intet andet at vente av fremtiden end et liv i de usleste trælekår.
Han fikk tåle at bli sat til det aller simpleste og tyngste arbeidet; men at hans herre hver dag gikk og håned og mishandled ham med puf og slag, det kunne han ikke holde ut, det følte han ville knække ham og lægge ham i graven.
En gang imellom fikk han dog lov til at gå over til Schelbys og tale et par ord med konen sin; men hun kunne jo ikke hjælpe ham.
Netop den dag da slavehandleren hadde været hos Schelby om formiddagen, kom Georg Harris om ettermiddagen for at tale med Elisa.