Alt fra hun var barn hadde Elisa hatt et godt hjem i Schelbys hus. Schelby hadde da kjøpt henne, og hans hustru hadde fra første stund vært som en mor for henne og oppdratt henne mer som et barn av huset enn som et slavebarn.

Også Elisas medtjenere hadde det godt. Schelby og hans kone var kjente for å stelle pent med folkene sine. I det hele tatt hadde slavene det langt bedre i Kentucky enn i sørstatene, hvor de særlig i onnetidene ble drevet med en tvang og hardhet som ofte gjorde det umulig for de stakkars menneskene å holde det ut. Slavene i Kentucky holdt det derfor for en ulykke å bli solgt sørover.

Elisa ble tidlig gift med en ung lys mulat som het Georg Harris. Denne unge mannen var slave på en nabogård; men hans herre hadde leid ham bort til arbeid ved en seilduksfabrikk der i nærheten. De unge ektefolkene levde således hver for seg. Det var bare en gang imellom de kunne få være sammen. Allikevel var de lykkelige og glade i den første tiden etter at de ble gift. Men så kom en tung tid for dem; de mistet sine to første barn. Dette tapet tok de seg svært nær. Særlig var moren i lang tid utrøstelig. Det var først etter at de i stedet hadde fått lille Harry, som vi før har lært å kjenne at de overvant sin sorg.

Georg Harris var en sjelden vakker mann, hadde et godt hode og var fingernem. Ved seilduksfabrikken var det gått ham så godt at han på kort tid hadde tjent seg opp til den første plassen mellom arbeiderne. Han fant opp en maskin til å renske hamp med, og for denne sinnrike innretningen, som det viste seg var av god nytte til å spare arbeid, ble han høyt aktet og avholdt ved fabrikken.

Men nettopp denne gode og nyttige oppfinnelsen ble hans ulykke. Hans herre var en trangsynt, rå og hardhjertet tyrann. Da han hadde hørt om Georgs oppfinnelse, kom han en dag til fabrikken for å se seg om i verkstedene. Fabrikkherren tok imot ham med stor gjestfrihet. Georg fulgte ham omkring og foreviste ham maskinen. Han var stolt av det arbeidet, og med stor veltalenhet gjorde han rede for maskinens mekanisme. Men det skulle han ikke ha gjort, for den fornemme herren fikk derved en altfor sterk erkjennelse av at han i grunnen var en ubetydeligere mann enn sin egen trell; han ble fornærmet over Georgs frimodige fremferd, og ga ham en skarp tilrettevisning. Fabrikkherren, Vilson, tok med et par forsiktige ord Georg i forsvar; men det gjorde bare den fremmede herren enda mer forbitret.

Hva hadde hans slave med å oppfinne maskiner og være viktig av det overfor ham, en høyt aktet plantasjeeier! Han skulle snart sette en stopper for det. Han skulle ta ham hjem til seg igjen og sette ham til å grave i jorden sammen med sine andre arbeidere, og så fikk han se, om han da også ville være slik en kar. Fabrikkherren prøvde ennå en gang å dempe en smule på mannens vrede, og lovet høyere lønn for Georg, om han kunne få ham til å bli værende ved fabrikken, men uten annen nytte enn å gjøre den vrede herren enda mer rasende. Det hele endte med at plantasjeeieren tok slaven sin med seg hjem og drev ham ut på arbeid mellom sine andre treller.

En kan lett forstå at en varmblodig og ærekjær mann som Georg Harris måtte ha vondt for å tie til slik medfart. Han kunne gå og presse leppene sammen av bare harme, når han gikk og arbeidet på marken, og de kulsorte øynene lyste som brennende kull, når han sto og så opp mot herskapsboligen. Men han kunne intet gjøre; hans lykke i livet var brutt, han hadde intet annet å vente av fremtiden enn et liv i de usleste trellekår.

Han fikk tåle å bli satt til det aller simpleste og tyngste arbeidet; men at hans herre hver dag gikk og hånet og mishandlet ham med puff og slag, det kunne han ikke holde ut, det følte han ville knekke ham og legge ham i graven.

En gang imellom fikk han dog lov til å gå over til Schelbys og tale et par ord med kona sin; men hun kunne jo ikke hjelpe ham.

Nettopp den dagen da slavehandleren hadde vært hos Schelby om formiddagen, kom Georg Harris om ettermiddagen for å tale med Elisa.