Velg et emne med tyrkisk ordforråd, og skriv deretter ord og uttrykk fra ordkortene. Slik lærer du tyrkiske ord samtidig som du øver skrivepresisjon med touchmetoden.
Slik bruker du tyrkiske ordkort
- Hvor du kan begynne: Start med et kjent emne, for eksempel familie, mat, hjem eller skole, og gå deretter videre til vanskeligere grupper med tyrkisk ordforråd.
- Hva du bør være oppmerksom på når du skriver: Øv på tyrkiske tegn som ç, ğ, ı, ö, ş og ü, samt hyppige suffikser.
- Slik følger du fremgangen din: Sammendragslenken viser huskede tyrkiske ordkort, fremgangen din og ord du bør øve mer på.
Mennesker
Utseende
Hjem
Shopping
Mat
Spise ute
Utdanning og studier
Arbeid
Miljø
Ordkort for skriveøvelse - Tyrkisk
Innstillinger for ordkort
Ordkortene har sine spesifikke innstillinger. Du kan gjøre følgende endringer for å tilpasse læringsopplevelsen for ordforråd:
Velge antall ordkort per øvelse
Du kan velge hvor mange ordkort du vil øve på under en skriveøkt. Standardnummeret er ti. Å velge en mindre mengde ordforråd kan være en god idé hvis du er nybegynner.
Endre ikke-støttede tastaturtegn
Hvis tastaturoppsettet ditt ikke støtter visse spesialtegn eller diakritiske tegn på språket du øver på med ordkort, kan systemet ignorere noen av disse tegnene. Spesialtegn vil bli akseptert som deres nærmeste latinske alfabetekvivalenter når det er mulig. For eksempel, hvis ordet du skal skrive er único og du skriver unico fordi oppsettet ditt ikke støtter aksenter, vil det ikke bli ansett som en feil.
Fonetiske symboler i tyrkisk uttale
Det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA) gir et standardisert sett med symboler for å representere lydene i talespråk. Nedenfor er IPA-symbolene for tyrkisk uttale, med eksempler og beskrivelser, inkludert uttalen av disse lydene på norsk.
Tyrkiske vokaler
- /a/ - som i kapı, uttales /kaˈpɯ/ (som "a" i mann /mɑn/)
- /e/ - som i elma, uttales /ˈelma/ (som "e" i pen /pen/)
- /i/ - som i iyi, uttales /ˈiji/ (som "i" i min /min/)
- /ɯ/ - som i kız, uttales /kɯz/ (har ingen direkte norsk ekvivalent, ligner "i" i engelsk "cousin" /ˈkʌzɪn/, men uten lepperunding)
- /o/ - som i okul, uttales /oˈkul/ (som "o" i bok /buk/)
- /u/ - som i umut, uttales /uˈmut/ (som "u" i hund /hʉn/)
- /œ/ - som i ördek, uttales /ˈœrdɛk/ (som "ø" i ønske /ˈœnskə/)
- /y/ - som i yüz, uttales /jyz/ (som "y" i fysikk /fyˈsɪk/)
Tyrkiske konsonanter
- /p/ - som i para, uttales /paˈra/ (som "p" i pappa /ˈpɑpɑ/)
- /b/ - som i balık, uttales /baˈlɯk/ (som "b" i barn /bɑrn/)
- /t/ - som i tabak, uttales /taˈbak/ (som "t" i takk /tɑk/)
- /d/ - som i deniz, uttales /deˈniz/ (som "d" i dag /dɑɡ/)
- /k/ - som i kalem, uttales /kaˈlɛm/ (som "k" i katt /kɑt/)
- /ɡ/ - som i güzel, uttales /ɡyˈzæl/ (som "g" i god /ɡuː/)
- /f/ - som i fırın, uttales /fɯˈrɯn/ (som "f" i fisk /fɪsk/)
- /v/ - som i vakit, uttales /vaˈkit/ (som "v" i vann /vɑn/)
- /s/ - som i sel, uttales /sɛl/ (som "s" i sol /suːl/)
- /z/ - som i zeytin, uttales /zejˈtin/ (som "s" i is /iːs/)
- /ʃ/ - som i şeker, uttales /ʃeˈkɛr/ (som "sj" i sjokolde /ʃʊkɔˈlæːdə/)
- /ʒ/ - som i jeoloji, uttales /ʒeoloʒi/ (som "g" i fransk journal /ʒuʁnal/)
- /t͡ʃ/ - som i çay, uttales /t͡ʃaj/ (som "tj" i tjern /t͡ʃæːrn/)
- /d͡ʒ/ - som i cami, uttales /d͡ʒaˈmi/ (som "dj" i djinn /d͡ʒɪn/)
- /ɲ/ - som i yan, uttales /jan/ (som "nj" i mannja /mɑɲa/)
- /l/ - som i lamba, uttales /lamˈba/ (som "l" i lampe /ˈlampə/)
- /r/ - som i radyo, uttales /radjo/ (som "r" i rot /ruːt/)
- /m/ - som i masa, uttales /maˈsa/ (som "m" i mann /mɑn/)
- /n/ - som i ne, uttales /ne/ (som "n" i nebb /nɛb/)
- /j/ - som i yol, uttales /jol/ (som "j" i jord /juːr/)
- /ɾ/ - som i ara, uttales /aɾa/ (som "r" i amerikansk engelsk butter /ˈbʌɾər/)
Unike trekk ved tyrkisk uttale
Selv om tyrkisk uttale deler noen likheter med andre språk, har det også unike trekk som er viktige for elever å forstå.
- Vokallharmoni: Tyrkisk bruker vokallharmoni, hvor vokalene i et ord harmoniserer for å være enten fremre eller bakre vokaler. For eksempel, evler (hus) vs. kapılar (dører).
- Myk "ğ": Bokstaven ğ (yumuşak ge) har ingen direkte norsk motpart og forlenger vanligvis den forrige vokalen, som i ağaç /aˈaʧ/ (tre).
- Fremre og bakre vokaler: Tyrkisk skiller mellom fremre (e, i, ö, ü) og bakre vokaler (a, ı, o, u), noe som er avgjørende for korrekt uttale og vokallharmoni.
- Trykk: Trykket i tyrkiske ord faller vanligvis på den siste stavelsen, selv om det finnes unntak, spesielt i lånord og noen opprinnelige tyrkiske ord.
- Stavelsesstruktur: Tyrkisk følger hovedsakelig en CV (konsonant-vokal) stavelsesstruktur, noe som gjør uttalen relativt enkel sammenlignet med språk med mer komplekse stavelsesstrukturer.